- Vi håper takknemlighet er det som skal prege oss, men det er en kamp hele tiden, sier Kjell.

 

Det var en natt i april 2002 at Kjell våknet av at Inger Helene hadde et kraftig eleptisk anfall. Han trodde hun døde den natten. Selv husket ikke Inger Helene noe da hun våknet opp. Nå i april er det 8 år siden Inger Helene fikk diagnosen "svulst på hjernen," grad 3. På nettet fant Kjell ut at det med den diagnosen var forventet en levetid på 3-5 år. Legene ville ikke si noe om dette, da det varierer veldig fra person til person.

 

Menneskelig måte og Guds måte
Den forventede levetiden er for lengst passert - og det har gått mye bedre enn forventet. Inger Helene har tatt 27 strålebehandlinger og hatt tre operasjoner.

- Strålebehandling og bønn er en god kombinasjon, sier Kjell.

 

Inger Helene har fått mange bibelvers, spesielt i den første tiden da hun ble syk. Bibelversene har hun hengt opp og noen har hun malt på steiner. Bibelversene pryder hjemmet deres og i gangen henger det hun trekker frem som det som kanskje betyr aller mest: Salme 37. 4-5: "Ha din lyst og glede i Herren, så gir han deg det ditt hjerte ønsker! Legg din vei i Herrens hånd, stol på ham, så griper han inn."

 

Inger Helene har tatt bilder av svulsten hvert halvår siden den ble oppdaget og helt til i fjor vår - i 6 år - var det veldig stabilt. Men da ble det oppdaget at en av trådene som går ut fra svulsten hadde utviklet seg og vokst. Inger Helene har fått seks behandlinger med cellegift. De var spente på bivirkningene, men det har gått veldig bra.

 

- Menneskelig sett kan det være lett å tenke hvor mye bedre vi kunne hatt det hvis Inger Helene ikke hadde vært syk. Slik som for noen helger siden. Da var vi på ski med familien. Inger kunne ikke være med, hun orker ikke det. Jeg kan så få dårlig samvittighet. For Inger Helene sitter allerede mye alene i ukene. Og så lar jeg henne sitte hjemme igjen. Men det er viktig at vi gjør slike ting med barna, det er viktig for oss som familie. Det er bedre for Inger Helene også. Når vi kommer hjem, er vi gladere. Men det kan være lett å bli bitter, menneskelig sett, i en sånn situasjon. Men så er det Guds måte, det er en takknemlig måte. Det å takke for at vi har hatt det så godt i denne tiden, det å takke for alt som har vært bra.

 

Storfamilien viktig
Både Inger Helene og Kjell er klar over at sykdommen preger familien, men de er fast bestemt på å være takknemlige.

 

- Vi har fått mye støtte, både fra min og hennes familie, forteller Kjell.

- Før var det mer småting vi kunne være uenige om, men i en sånn tid ser vi hva som er viktig. Storfamilien har blitt mer sammensveiset.

 

- Vi har også valgt å flytte hjem til mine foreldre - i en slags generasjonsbolig. Det er en betryggelse. Nå har vi bodd der i fem år. Det er veldig godt samhold i familien, forteller han.

 

Storfamilien reiser også på turer hvert år. Det begynte de med da Inger Helene ble syk. Det hadde de neppe gjort hvis hun var frisk.

 

- Vi må prøve å leve som vanlig. Man kan ikke bare sette seg ned, men må gjøre det man har planlagt. Anbefalingen fra legen var å reise alt det vi hadde tenkt - og helst litt til.

 

Rask omstilling
Livet til Inger Helene og Kjell har tatt en ny og uventet vending også tidligere, da de skulle adoptere fra Colombia. Da var det en svært positiv, men likevel utfordrende, situasjon.

 

- Meningen var at vi bare skulle ha ett barn, men de ringte og spurte om vi kunne ta imot tre, forteller Inger Helene.

 

- Daniel er født med ganespalte og trengte operasjoner ganske raskt. Slik fikk vi ikke så lang betenkningstid. Vi måtte snu om på mye og tenke alle mulige praktiske løsninger for å få det til å gå opp. Det var veldig tøft, men familien stilte opp også da.

 

Barna kom til familien da de var et halvt år gamle og er nå vokst til flotte tenåringer. Med tre tenåringer i huset er det ikke alltid ro og fred og harmonisk, innrømmer Inger Helene.

- Vi er en helt vanlig familie, vi er ikke mer harmoniske enn andre. Vi skulle gjerne sagt at vi hadde mange andaktsstunder hver dag, men det blir ikke helt til det i det daglige liv. Vi har hatt familieråd noen ganger, der vi ber og snakker om viktige ting. Det har fungert bra. Ofte kan det være når noe topper seg. Men det er alltid tøft å få ting til.

 

- Vi var med å lede Christ Kids arbeidet for noen år siden. Det var nesten alltid en kamp å få kommet seg dit, men det ble alltid veldig bra, supplerer Kjell.

 

Familien først
Kjell har gått ned i 80 prosent stilling i 2009 for å kunne prioritere familien mer.

- Jeg har tre tenåringer i huset - og jeg må hjelpe dem med leksene. Før ville de ikke ha så mye hjelp av meg, sier Kjell, spesielt ikke jentene, de mente jeg var for nøye og at de måtte gjøre for mye selv. Men nå kommer de til meg og spør om vi kan gjøre lekser sammen. Det er veldig gøy.

Kjell er ingeniør og tar seg av mattelekser og andre realfag, Inger Helene hjelper til med pugging av gloser. Hun jobbet søm førskolelærer før de dro til Colombia, men siden har hun ikke jobbet.

  

Menighet som fungerer
Inger Helene og Kjell vil rose menigheten, som har betydd så mye i denne tiden.

- Vi har sett og fått erfare at menighet fungerer. Da jeg ble syk visste jeg hvor jeg kunne gå. Og de har bedt trofast nesten hver eneste søndag i alle disse årene. Det er helt utrolig. Menigheten betyr virkelig mye.

 

Og jeg blir oppmuntret når folk sier jeg ser frisk ut, sier Inger Helene.

 

- Inger er veldig opptatt av givertjenesten og tiende. Hun er veldig tydelig på det, skryter Kjell. Vi har gitt tiende i rundt ti år og kan anbefale det på det varmeste. Vi er rikt velsignet på alle måter, sier Inger Helene og Kjell Sylvarnes.

 

Tekst: Kristine Øyvang