De som vil

 

Enhver generasjon må ta kirkens teologi i eie og gjøre den til sin. Ellers står kirken i fare for å dø ut. I denne prosessen vil det noen ganger skje at oppvoksende generasjoner har behov for å korrigere sine forgjengere. Det trenger ikke å være av det onde, det kan tvert imot være helt nødvendig for å få korrigert avsporinger. Men det er samtidig slett ikke gitt at ny teologi er bedre enn gammel. Og i vår nokså anti-dogmatiske tid er det all grunn til å være på vakt.

 

Spørsmålet om kvinnelige prester er kanskje et av de aller vanskeligste å drøfte i møte med vårt moderne samfunn. For dem som i dag er 60 år eller eldre, samsvarer den tradisjonelle bibelske forståelsen av tjenestedeling nokså langt på vei med de rollene ektefellene uansett hadde i datidens samfunn. Dette er i svært liten grad tilfellet i dag. Det gjelder ikke bare for dem som er 20-30, men også for dem som er 40-50. Dermed kan vi relativt trygt fastslå at den tradisjonelle forståelsen vanskelig vil kunne overleve i noen særlig utstrekning hvis den ikke blir forkynt aktivt og systematisk.

 

Med det samme bakteppet er det også verdt å spørre om man i dag forholder seg til disse ordningene slik det kan være fristende å forholde seg til skattelovgivningen: man respekterer den og forholder seg til den, men prøver å minimalisere konsekvensene - og kanskje omgå loven om man kan. Hvis man mener at Guds ordninger for mann og kvinne fortsatt gjelder, kan dette neppe være noen særlig høyverdig tilnærming.

 

Skal tanken om at hyrdefunksjonen er forbeholdt mannen, og at mannen fortsatt skal være hodet i familien bli videreført, må kanskje kirken våge å ta ord som kvinnefrigjøring i sin munn. For hvis man mener at menn og kvinner er skapt til ulike roller, er det misvisende å si at kvinner blir diskriminert ved at disse rollene blir praktisert. Da er det tvert imot snakk om å gjøre både menn og kvinner frie til å leve i det Gud kaller dem til.

 

For ikke så rent få av dagens unge kristne kvinner og menn oppleves kirkens gamle praksis på dette området nokså antikvarisk. Og ikke bare det; den oppleves som mer begrensende enn frigjørende. Det rimer uhyre dårlig med tidens idealer, og det rimer dårlig med det mange opplever som en grunnleggende side ved det kristne evangelium.

 

Dette forklarer kanskje delvis at begrepet «pastorpar» har blitt nokså vanlig. Det er åpenbart en god tanke at ektefellene står sammen, også i tjenesten. Og kanskje kan det korrigere noe av fortidens forsømmelser av hjem og familie fra travle menighetsledere. Men det finnes neppe andre områder hvor det at den ene ektefellen har en nådegave nærmest automatisk skulle implisere at den andre ektefellen har den samme gaven.

 

Slik er det ekstra interessant når DELK, som er et av våre mest konservative kirkesamfunn, skriver at kirken historisk sett har begrenset kvinners muligheter mer enn Bibelen gjør. Kanskje kan det bane vei for en ny kvinnefrigjøring.

 

Tarjei Gilje 

Kommentar i DagenMagazinet 16. februar 2010

Publisert med tillatelse

Kommentaren er skrevet i sammenheng med følgende reportasje i DagenMagazinet - også denne gjengitt med tillatelse:

 

Beklager usynliggjøring av kvinner

 

Spørsmålet om kvinnelig prestetjeneste er ingen liten detalj, mener Gunnar Johnstad. Men han advarer mot å gjøre begrensningene større enn Bibelen legger opp til.

 

- Det finnes mange eksempler på aktive og uunnværlige kvinner i Det nye testamente, konstaterer teolog Gunnar Johnstad. Han viser til både Priska, Føbe og Junia som noen få eksempler.

- Men de blir ikke omtalt som hyrder, konstaterer han.

Johnstad er førsteamanuensis i Det nye testamente ved Norsk Lærerakademi i Bergen. Han har i mange år vært engasjert som bibeloversetter i Bibelselskapet, og har også arbeidet mye med spørsmålene om såkalt tjenestedelig mellom menn og kvinner.

Johnstad var blant foredragsholderne på en konferanse om menns og kvinners roller i hjem og menighet som fant sted i Trondheim i begynnelsen av februar.

Litt muntert omtalte Johnstad kapittel 16 i Romerbrevet som et av sine yndlingskapitler. Det består stort sett av en rekke navn og hilsener, til totalt 26 menn og 8 kvinner.

- Men det er flest kvinner som får spesielle karakteristikker. Kvinner har hatt en betydelig rolle i utbredelsen av evangeliet, konstaterer Johnstad.

 

Overdimensjonert

Johnstad understreker at spørsmålet om kvinners og menns tjeneste ikke bare kan avvises som et lite bispørsmål, men mener det henger sammen med viktige sider ved kristen tro og lære. Samtidig advarer han mot å gjøre begrensningen større enn det Bibelen gjør.

Johnstad har vært en av hovedforfatterne bak et grunnlagsdokument som Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn har laget om emnet. Dokumentet har en nokså tydelig kritikk på dette punktet:

«Bibelens nei til å la en kvinne inneha (...) hyrdetjenesten har i kirkens historie ofte fungert som et overdimensjonert eller generelt nei, noe som langt på vei har usynliggjort kvinnen og hennes tjeneste, i strid med Skriftens omfattende ja til kvinners tjeneste for og med evangeliet.»

- Også når menighetens samles, ja, nettopp da! - bør det synliggjøres at mann og kvinne hører sammen i Herren som en enhet, at heller ikke her er mannen noe uavhengig av kvinnen, og kvinnen ikke noe uavhengig av mannen, heter det videre.

 

Ikke totalforbud

- Avgrensningen av kvinners tjeneste er en gudgitt ordning. Å annullere dette er å annullere det Bibelen lærer, konstaterer Johnstad.

Han understreker at det såkalte læreforbudet i 1. Tim 2:12 ikke innebærer noe totalforbud mot at kvinner kan undervise i Guds ord.

- Det finnes mange eksempler på at dette skjedde i pastoralbrevene (1. og 2. brev til Timoteus og brevet til Titus, red.anm.). Så Paulus er ikke i konflikt med seg selv. Læremyndigheten handler om å skulle formidle den autoritative apostoliske lære. Og dette gjelder ikke bare spesielle forhold i Efesos, sier Johnstad.

I det samme verset (2:12) står det også at kvinnen skal være stille, eller ta imot læren i stillhet.

- Hun skal ta imot i stilhet, men hun skal faktisk ta imot. Sånn var det ikke i jødisk tankegang, men vi blir lett opphengt i det siste, forklarer Johnstad.

 

Respektfull og inkluderende

Johnstad viste til grunnlagsdokumentet som Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn (DELK) har utarbeidet om emnet. Der heter det blant annet at «Jesus møter kvinnene på en - målt med datidens målestokk - uhørt åpen, respektfull og inkluderende måte. Han henvender seg ofte i all offentlighet til kvinner, noe menn sjelden gjorde. Han bruker kvinner som eksempler i mange av sine lignelser, i motsetning til rabbinerne som unnlot å kvinner i undervisningen. Han fremstiller mange kvinner som religiøse forbilder når det gjelder omvendelse, disippelskap og tjeneste».

 

Vanskelig med to syn

Johnstad konstaterer at man flere steder nå ser ut til å leve med at to ulike syn eksisterer side om side. Blant annet er dette situasjonen i Frikirken, og også i Laget og Normisjon. Johnstad mener at denne uenigheten i praksis fører til at ja-standpunktet vinner frem.

- Hva skyldes overgangene fra nei til ja? spør han. Johnstad tror svaret kan ligge i en ny tolkning av enkeltsteder, men er lite glad for Misjonsforbundets uttalelser omat Paulus skulle være i konflikt med seg selv i disse spørsmålene.

- Man må bruke en tekst som handler om tjeneste, ikke Galaterne 3:28, sier han.

Og teologen advarer mot uttalelser om at «nyere forskning viser...».

- Den er kanskje ikke ny, og den viser kanskje ikke så mye, sier han.

 

Ikke kjønnsbestemt

Når det gjelder nådegavene, fastslår Gunnar Johnstad at Gud ønsker å engasjere hele sin menighet, og at nådegavene ikke er kjønnsbestemt. Han avviser enhver tanke om hierarki som skulle føre til at kvinnen, som underordnet mannen, skulle være lenger borte fra Gud.

- Paulus nevner at kvinnene ber og profeterer i menigheten, de har ulike tjenestestillinger i menigheten, og når apostelen oppfordret de troende til å «undervise og rettlede hverandre» er oppfrodringen utvilsomt adressert både til kvinner og menn. Ikke minst finnes det en rekke eksempler på at kvinner inntar en viktig rolle med og for evangeliet, heter det i DELK-dokumentet.

- Som «husfaren» har en særskilt rolle og et gitt ansvar i forhold til de øvrige av husets medlemmer, har menighetens leder en husholderoppgave i menigheten, med et særlig ansvar for menighetens fellesskap. Som Guds husforvalter har han en tjeneste som ifølge Pastoralbrevene ikke kan ivaretas av en kvinne uten at en grunnleggende Guds ordning tilsidesettes, heter det.

 

Myndighet eller opphav

Et viktig moment i forståelsen av disse ordningene er den såkalte kefale-strukturen. Dette greske ordet, som vanligvis har blitt oversatt med hode, betegner underordningen Sønnen har i forhold til Faderen, menigheten til Kristus og kvinnen i forhold til ektemannen.

En del har villet oversette kefale med «kilde», og dermed forstått de aktuelle versene annerledes. Johnstad mener denne forståelsen er teologisk mulig, men er språklig svakere. Dette forklarer han blant annet med henvisning til Ef 1:22 og Kol 2:10, hvor ordet med ganske stor sikkerhet bør oversettes med myndighet, og ikke kilde eller opphav.

Kefale-strukturen blir forklart med forankring i Guds vesen. Dermed blir forholdet mellom Kristus og menigheten et forbilde for forholdet mellom mann og kvinne, og dermed blir det ikke et spørsmål som kun har relevans for antikkens menigheter.

 

Ikke i samfunnslivet

DELK konstaterer imidlertid også at Jesus taler varmt om den regjerende dronningen av Saba i Matt 12:42, og fastslår at hode-strukturen ikke gjelder på samme måte i samfunnslivet som i familie og menighet.

- I samfunnet gjelder hode-strukturen politisk/funksjonelt fordi relasjonene er politisk/funksjonelle og her kan kvinner være «hode» også for menn. I ekteskapet er hode-ordningen kjønnsbestemt, knyttet til det organiske kjærlighetens livsfellesskap mellom mann og kvinne.

Dermed finner man at det «spesielle Ordets embete er en delvis videreføring av apostolatet og derfor et apostolisk embete. Dette embete er det som ifølge NT ikke skal innehas av kvinner, til forskjell fra nådegavene.»

 

BÃ¥de kvinner og menn

- Både kvinner og menn kan formidle Guds ord «til oppbyggelse, formaning og trøst» i gudstjeneste og oppbyggelsesmøte når en prest eller eldste ivaretar samlingens læremessige forkynnelse.

Både kvinner og menn kan delta i ledelsen av et oppbyggelsesmøte når hyrde- og læreransvaret ellers er tydeliggjort og ivaretatt.

Hyrde- og læreembetet er pålagt en særlig plikt til å fremme mangfoldet av både kvinner og menns nådegaver i menighetens samlinger, skriver DELK.

 

DagenMagazinet - 14. februar 2010

 

---

 

Leser korrektur på teksten

 

Pastor Thomas Bjerkholt i Trondheim Frikirke har jobbet mye med spørsmålet om kvinners og menns tjeneste, og som har holdt fast ved kirkens tradisjonelle syn.

 

- Dessverre er disse hovedprinsippene ikke lenger kristenhetens felles bekjennelse, konstaterer han.

- En ny lære i kirken kan bare innføres hvis man på en overbevisende måte kan påvise at den gamle tolkning er feil, og at den nye er en bedre og riktigere fortolkning av Skriften, sier han. I den pågående debatten om kvinnelige prestetjeneste har Bjerkholt inntrykk av at mange snarere leser korrektur på teksten enn driver med klargjørende veiledning. Og han viser til at relativt liberale teologer som Sigurd Osberg og Trond Bakkevig skriver at Paulus helt klart går imot kvinnelig prestetjeneste. De kommer imidlertid unna med å si at vi ikke skal forstå disse tekstene bokstavelig, forklarer frikirkepastoren.

 

Kun for få menn

Bjerkholt mener Gud har skapt en maskulinitet og en feminitet som vi verken skal minimalisere eller maksimalisere. Og han mener Paulus´ undervisning om dette emnet hører med blant det kirken har fått «overlevert» fra Paulus etter at han mottok det fra Herren selv.

Bjerkholt finner ingen dekning for noe generelt læreforbud for kvinner, og viser til omfattende kvinnelig deltakelse i de nytestamentlige gudstjenestene.

- Bibelen gir også rom for en kvinnelig tjeneste med ordet. Derfor må det konkrete læreforbudet i 1. Kor 14 og 1. Tim 2 leses sammen med dette øvrige materialet, sier Bjerkholt.

Bjerkholt siterer Johannes Chrysostomos, som levde i 300-tallets Hellas, som sa at «Hyrdetjenesten er ikke for kvinner, og kun for få menn». Med henvisning til ordningene for mann og kvinne i hjemmet skriver Bjerkholt:

- Dette er Herrens ord til oss i dag og kan ikke gjøres ugyldige. Og vi trenger å omfavne dem i kjærlighet, tro dem som Herrens gode ord til oss som vil gjøre vel for ethvert ektepar som går inn i dem og vil leve etter dem. Mannen er kalt til det tjenende lederskap etter Kristi forbilde. Han skal ikke tjene seg selv, men sitt hus og sin familie, tjene i kjærlighet slik Kristus investerer hele sitt liv til beste for sin brud, kirken, sier Thomas Bjerkholt.

 

Tekst og foto: TARJEI GILJE  - Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere JavaScript for å kunne se adressen

 

DagenMagazinet - 14.02.2010