I løpet av den siste uken har Bergens Tidende skrevet flere artikler om demonisering hvor både Kristkirken og vår egen Rolf Helén Iversen blir urettmessig mistenkeliggjort. Fra eldsterådets side vil vi gjerne forklare litt nærmere hvordan vi tenker om disse tingene.

 

I det som ofte blir kalt Jesu programtale fra synagogen i Nasaret leser vi blant annet: "Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne godt budskap for fattige. Han har sendt meg for å rope ut at fanger skal få frihet og blinde få synet igjen, for å sette undertrykte fri og rope ut et nådens år fra Herren." (Luk.4,18-19). Her er det sentralt at "fanger skal få frihet" og at "undertrykte skal bli satt fri". Dette var en viktig del av Jesu oppdrag, og derfor er det også sentralt for oss. Jesus er selv den som sier til sine disipler: "Som Far har sendt meg, sender jeg dere." (Joh.20,21).

    

I Kristkirken har innstillingen hele tiden vært at fordi dette er noe fantastisk Gud har for alle mennesker og gitt oss kristne å forvalte, vil vi ikke lukke øynene for det. Vi gjør det mer av takknemlighet enn av plikt. Flere av oss har opplevd hvor fantastisk det er å bli satt fri og den store glede som følger med det. Det er en sterk erfaring av Guds grense­sprengende kjærlighet. Mange kan fortelle om hvordan befrielse har hjulpet dem inn i en ny frihet i forhold til seg selv, til andre mennesker og til Herren. Samtidig er dette vitnesbyrd som ikke alltid er så lett å trekke frem for forsamlingen da det gjerne dreier seg om dype sår og vanskelige sider ved livet. Fordi dette er viktig og vi hadde begrenset kunnskap og erfaring, har vi hentet hjelp for å lære mer om emnet, blant annet gjennom Bill og Barbara Cassada, og ikke minst gjennom flere besøk av Charles Kraft. Tilbake i Frikirken hadde vi også besøk av Timothy Warner. Alle disse har hjulpet oss til å utvikle en befrielses­tjeneste med team av modne kristne som har lang erfaring i veiledning og sjelesorg, og slik at alle som henvender seg blir møtt på en trygg og god måte.

 

Mange av dem som oppsøker disse teamene har sjelesørgeriske behov. Disse behovene prøver vi å møte, diskret og selvsagt med taushetsplikt. Noen har behov som best kan bli møtt av fagpersonell innen psykisk helsevern, og dem anbefaler vi å benytte seg av slik kompetanse. Vi har gode kontakter med slik kompetanse. Men samtidig møter vi også noen med behov som strekker seg utover dette, og vi har etter hvert mange erfaringer med mennesker som forteller om svært positive frukter etter en åndelig befrielse. Det er en realitet at mennesker har blitt fri fra tunge byrder, og det er en glede for oss å få formidle Guds godhet på denne måten. Vi ser også dette som et av våre positive bidrag til samfunnet.

 

Utgangspunktet for artiklene i Bergens Tidende er en persons negative opplevelser i møte med bønn om befrielse tilbake på 70-tallet. I den sammenheng kommer også mange stemmer på banen som avviser demonisering og befrielse som en realitet. Fra deres synspunkt blir da også all slik praksis å regne som noe negativt. Fra vår side vil vi understreke at praksisen vår er lite spektakulær. Sjelesørgerne tar seg god tid og snakker ordentlig med menneskene som oppsøker dem, og vi prøver på ingen måte å trenge oss på eller å fremprovosere dramatiske scener.

  

Vi vil som kristen menighet søke å møte og hjelpe alle som kommer til oss med det de sliter med. I det ligger det da også at vi vil ta alle menneskers opplevelser og erfaringer på alvor. Men vi kan ikke la disse erfaringene bli avgjørende for vår teologi på dette området. Til det er det bibelske materialet for omfattende og for tydelig. Likedan har vi så mange gode erfaringer der Gud har stadfestet sine løfter. Og i møte med mange av dem som avviser slik åndelighet må vi si at denne virkeligheten ikke blir borte bare vi prøver å lukke øynene for den!

 

Og hvis dette altså er en realitet, hvordan kan vi da best mulig hjelpe mennesker som er undertrykte og fanget under åndsmakter på områder i livet, med å bli fri? Her må vi innrømme at det opp gjennom historien har vært gjort feil og at det vil bli gjort feil også videre, helt sikkert også av oss. De feilene må vi søke å lære av, så vi slipper å gjøre dem igjen. Men kan vi lære å gå uten å risikere å snuble?