§ 1 - Skriften

Kristkirken i Ber­gen er en selvstendig menighet som bekjenner Jesus Kristus som frelser og Herre, og tror og forkynner at hele Bibe­len er Guds ord. Den slutter seg til den reformatoriske formulering:

Vi tror, lærer og be­kjenner at den enes­te regel og rette­snor som all lære og alle lærere skal prøves og døm­mes et­ter, er de pro­fetiske og aposto­liske skrif­ter i Det gamle og Det nye testa­mente. (Konkordiefor­melen, epi­tome).

Vi tror på Skrif­tens inspi­ra­sjon, tilstrekkelighet og klar­het i alle spørsmål som angår tro, lære og liv, og at "hele Guds råd" (Apg 20,27) skal forkynnes med det mål for øye at det skal bli en del av menighetens tro og praksis. På samme tid holder vi fast ved at Skrif­ten har et sentrum - "Jesus Kris­tus, og ham kors­festet" (1 Kor 2,2) og at "av nåde er dere frelst, ved tro" (Ef 2,8), og at hele Skriften må forstås i lys av dette sentrum.

§ 2 - De oldkirkelige symboler

Kristkirken holder fast ved de oldkirkelige symbo­ler - Den apostolis­ke, Den nikenske og Den athanasianske bekjennelse - som sanne uttrykk for den bibelske lære om den treenige Gud og om Guds Sønn, vår Herre Jesus Kristus.

Vi tar forbehold når det gjelder siste setning i Den athanasianske bekjennelse, "den som ikke oppriktig og fast deler denne tro, kan ikke bli frelst", og overlater dommen til Herren.

§ 3 - Den lutherske bekjennelse

Kristkirken slutter seg i hovedsak til den luther­ske bekjen­nelse slik den er uttrykt i Confessio Augustana og Luthers lille katekis­me.

På samme tid slutter vi oss til reformatorenes formule­ring om slike skrifter:

De andre symboler og skrifter er ikke, slik som Den hel­lige Skrift, dommere, men bare vitnes­byrd om og forklaring på troen; om hvordan Den helli­ge Skrift i omstridte spørsmål er blitt forstått og utlagt til enhver tid i Guds kirke av dem som levde den gang, og om hvordan den lære som strider mot den, er blitt forkastet og fordømt. (Konkordieformelen, epitome).

Vi slutter oss ikke til Confessio Augustanas uttrykk "vi fordømmer" eller "vi for­kaster", selv om vi i de fleste tilfel­ler tar avstand fra den lære de som fordøm­mes, står for.

§ 4 - Økumenisk profil

Kristkirken anser seg som ett av mange lokale uttrykk for den ene, hellige, alminne­lige kirke. Vi tror vi er ett med alle "som har fått Den Hellige Ånd likesom vi" (Apg 10,47), at "Åndens enhet i fredens sambånd" (Ef 4,3) konstituerer den grunnleg­gende enhet mellom alle troende, og at "enhet i tro på Guds Sønn og kjennskap til ham" (Ef 4,13) er målet for enhe­ten.

Vi føler oss forpliktet av det nye bud, "Dere skal elske hverandre" (Joh 13,34), i vårt forhold til alle troende. Vi tror at vår økumeniske forpliktelse er verdensvid, men at den først og fremst testes lokalt.

§ 5 - Funksjon

Kristkirken ser tilbedelse og lovprisning av Den Treenige Gud som menighe­tens fremste glede og kall. Den er forløst for å være "til pris for Guds herlighet" (Ef 1,14).

Vårt kall er dernest oppbyggelse - me­nighetens indre vekst i tro, håp og kjærlig­het - "deres virksomhet i troen, deres arbeid i kjærlig­heten og deres uthol­denhet i håpet til vår Herre Jesus Kristus, for vår Guds og Fars ansikt" (1 Tess 1,3) - og misjon - å proklame­re evangeliet ved ord og gjerning for mennesker som ikke har et person­lig forhold til Jesus Kristus, med det mål for øye at de gjøres til Jesu disi­pler og inkluderes i menighe­tens felles­skap. Vi tror at en sunn me­nighet også skal reproduse­re seg selv ved å plan­te datter­menigheter, og ved å sende ut evange­lister og misjo­nærer.

§ 6 - Det allmenne prestedømme

Kristkirken bekjenner at der er én yppersteprest og at alle døpte og troende er prester for Gud. Vi hevder at det all­menne prestedømmet betyr at hver enkelt troende har fri adgang til Fade­rens trone ved Jesus Kristus. "For der er én Gud, og én mellom­mann mellom Gud og mennesker, men­nesket Kristus Jesus" (1 Tim 2,5).

Videre hevder vi at alle kristne har den rett og det privilegium å vitne om og "forkyn­ne hans storhet, han som kalte dere fra mørket til sitt underfulle lys" (1 Pet 2,9).

Alle troende i fellesskap i Stedsmenigheten har rett og plikt til å prøve all lære og for­kyn­nelse på Skriften, at de har rett til å kalle sine egne hyrder og lærere, og at de har rett til å avsette lærere som forkynner eller lever i strid med Skriftens ord.

Vi hevder at alle troende er kalt og utrustet til tjenes­te og forvalt­ning av Guds nåde. "Ettersom enhver har fått en nådegave, så tjen hverandre med den som gode husholde­re over Guds mangfoldige nåde" (1 Pet 4,10). Me­nighe­tens "vekst som legeme til sin oppbyggelse i kjærlighet" skjer når alle tjener "alt etter den virksom­het som er tilmålt hver enkelt del" (Ef 4,16).

Målet for den enkelte troende er at "Guds men­neske kan være fullkomment, satt i stand til all god gjerning" (2 Tim 3,17).

§ 7 - Ledelse

Kristkirken hevder at Gud har valgt ut mennes­ker og kalt dem til spesielle tjenester med Ordet i hver enkelt menighet og i kirken som helhet. "Han er det som gav noen til apost­ler, noen til profe­ter, noen til evangelister, noen til hyrder og lære­re" (Ef 4,11). Disse skal på en spesi­ell måte "holde ved i bønnens og Ordets tjeneste" (Apg 6,4).

Vi tror at det er essensielt at hver stedsmenighet aner­kjenner og innsetter de menn Herren har kalt og utrustet til "hyrder og lærere", og vi ser denne tjenesten som den samme som ellers kan benev­nes eldste, til­synsmenn, og med forstandere som en gruppe i denne tjenes­ten. "De valgte eldste for dem i hver menig­het" (Apg 14,23).

Vi tror at aposteltjenesten primært er en tjeneste som omfatter flere menig­heter, og at profettjeneste og evangelist­tjeneste noen ganger kan være knyttet til en be­stemt stedsme­nighet, andre ganger omfatte flere menighe­ter.

Stedsmenighetens eldsteråd er dens åndelige leder­skap. Det utøver sitt lederskap ved å være "forbilder for hjorden" (1 Pet 5,3) og ved å sørge for at menigheten næres og styrkes ved forkynnelsen av Guds Ord og ved sakramente­ne. "For at vi skal komme til denne tro, er det inn­stiftet en tjeneste med å lære evangeliet og meddele sakramentene." (Confessio Augustana, art. V). Eldsterådets medlemmer må kunne iden­tifisere seg med og er forpliktet på menighetens grunnsyn slik det er uttrykt i denne forfatningen. Endringer i forfatning eller bestemmelser som berører lærespørsmål kan bare foretas med til­slutning fra enstem­mig eldsteråd.

Hensikten med Ordets tjenester er "at de hellige kunne bli gjort i stand til tjenestegjerning, til oppbyggelse av Kristi lege­me" (Ef 4,12). Gjennom det skal menigheten som helhet vokse "sin vekst som legeme til sin oppbyggelse i kjærlig­het" (Ef 4,16).

Målet for hyrdenes tjeneste for den enkelte i menighe­ten er "å fremstille hvert men­neske fullkomment i Kristus" (Kol 1,28).

Forstanders og én eldstes underskrifter forplikter menighe­ten juridisk.

§ 8 - Andre lederfunksjoner

Kristkirken hevder videre at det ved siden av eldsterådet finnes en diakontje­neste som har del i menighetens lederskap, med særlig ansvar for å lede omsorgsarbeid. Dessuten har de det daglige ansvar for praktiske og økono­mis­ke sider av menig­hetens liv, og skal ved sitt liv og sin tjenes­te være forbilder for de troende. De kvinneli­ge diakone­ne har en spesiell tjeneste som ledere og forbil­der for andre kvinner.

I tillegg til dette kaller menigheten an­dre medlem­mer til de for­skjellige tjenester som de aktuelle behov gjør ønskeli­ge til enhver tid.

§ 9 - Medlemskap

Kristkirken tar opp i fullt medlemskap med alle kirkelige rettighe­ter alle som har fylt 15 år, er døpt med kristen dåp, bekjenner tro på Jesus Kristus som frelser og Herre, og øn­sker slikt medlemskap. Der må ikke være noe i lære eller liv som er i strid med denne bekjen­nelse til Jesus Kristus.

Stemmerett i menighetsmøter mistes etter ett år når et medlem uten gyldig grunn holder seg borte fra regel­messig deltakelse i menighetens gudstjenes­teliv og ved natt­verd. Rettighetene kan oppnås på ny når vedkommen­de igjen deltar aktivt i menighe­tens liv.

Videre skrives barna inn i medlemskap ved dåp. De må selv velge ved nådde 15 år om de vil opptas i fullt medlem­skap.

Andre som tilhører menigheten fordi de er døpt inn i den eller selv ønsker det, føres i begrenset medlemskap.

§ 10 - Tilsyn

Kristkirken søker å knytte til seg en moden kris­ten som nyter tillit og har demon­strert lederevner og sunn dømmekraft i åndelige spørs­mål til å føre tilsyn med eldsteråd og menig­het.

§ 11 - Nettverk

Kristkirken søker å slutte seg sammen i et nett­verk med andre menigheter med samme grunn­leggende prinsipper. Nettverket skal bestå av selv­sten­dige menighe­ter som på fritt grunnlag samarbeider om oppgaver og tiltak som fremmer menighe­tenes liv og tjeneste.

§ 12 - Forandringer av konstitusjonen

§§ 1-7 og 12 kan ikke forandres. Andre forand­ringer kan foretas med simpelt flertall på menig­hetsmøte og 2/3 flertall på nytt menighets­møte minst 1 måned senere.

Tillegg til forfatningen - Andre bestemmelser og kommentarer

T1 - Eldstevalg

Ved valg av eldste skal en bruke pastoralbrevenes beskrivelse av kvalifikasjo­ner som utgangs­punkt - se 1 Tim 3,1-7 og Tit 1,5-9. Kandidater til eldstevalg gjøres også oppmerk­som på beskrivelse­ne i Apg 20,17-35 og 1 Pet 5,1-4.

For å verne menighetens identitet, må en eldste kunne identifisere seg med menighe­tens grunnholdninger slik de er uttrykt i forfat­ningen, og The Danvers Statement om bibelske manns- og kvinneroller. (Se vedlegg).

Kandidater til eldste fremmes av det sittende eldsteråd etter bønn og grundige samta­ler med den/de det gjelder. Målet er å finne de menn som Gud har utrustet og gitt menigheten til denne tjenes­ten. Det legges ikke frem navn på flere enn de som skal velges. Valg skjer i menig­hetsmøte, og den/de som er valgt ordine­res til sin tjeneste. Valget gjelder prinsipielt for livstid, men en eldste trer nor­malt ut av rådet ved fylte 67 år.

En eldste som finner at han ikke lenger kan funge­re i tjenesten, kan etter eget ønske løses fra den ved beslut­ning i eldsterådet. En eldste som finner at hans utrust­ning kommer bedre til sin rett i en annen tjeneste, løses fra sin tjeneste som eldste og settes inn i annen tjenes­te. En eldste som flytter fra byen, løses også tjenesten. Ny inntreden i tjenesten kan bare skje etter nytt valg i menighetsmøte.

T2 - Ledelse

Vi tror at ledelsen i en menighet ikke er overgitt av Gud til én person, men til et kollektiv av lede­re, eldsterådet. Vi tror det er usunt med en full­stendig demokratise­ring slik der er tendenser til i Den norske kirke, og at det er like usunt med den suverene pastor slik det skjer i andre sam­menhenger.

Eldsterådets medlemmer (pastorer og eldste) er i prinsip­pet likestilt, men dog slik at alle frivillig underordner seg hverandre. Alle av­gjørelser i rådet bør skjer ved consen­sus. På samme tid er det naturlig at én av rådets med­lemmer leder det som den første blant likemenn.

Avgjørelser som er av praktisk og øko­nomisk art foreleg­ges samlet menighets­råd av eldste og diakoner. Diako­ner velges av menig­hetsmøte etter innstilling fra samlet menighets­råd. Valget gjelder på ubestemt tid. Alle større avgjørelser bør forelegges menighetsmøte. Det holdes regel­messige menighets­møter for å drøf­te menighetens liv og tjeneste.

I praksis skjer mye av ledelsen gjennom forkynnel­sen. Det er den som trekker opp linjer og visjoner for det vi tror er Guds vilje og vei for menigheten.

T3 - Dåpssyn og dåpspraksis

Menigheten holder fast ved et luthersk dåpssyn fordi den finner dette vel begrunnet i Skriften.

Alle mennesker, inkludert små barn, er født inn i den syndige menneskeslekt og trenger å få del i frelsen i Kristus (Sal 51,7: Rom 3,23).

Alle dåpsord i Skriften skildrer den som begynnel­sen på det kristne liv.

DÃ¥pen er til syndenes forlatelse (Apg 2,38).

Dåpen betyr forening med Kristus i hans død, begravelse og oppstandelse (Rom 6,3-5; Kol 2,12).

Dåpen betyr å bli ikledd Kristus (Gal 3,27).

Alle mennesker trenger dåpen, også barna.

Dåp og tro hører sammen til frelse (Mark 16,16; Gal 3,26-27). Vi tror den grunnleg­gende tro er tillit til Gud, og den kan skapes i det lille barn like så vel som Gud kunne fylle med sin Ånd fra mors liv (Luk 1,15). Men troen er ikke en død ting. Den er levende og må næres. Derfor er dåpen til ingen nytte der den ikke følges opp med Guds ord og bønn. Etter som barnet vokser til og blir bevisst, skal også troen fylles med bevisst innhold. (Se for øvrig avsnitt om barnas åndelige liv).

Dåpsbetingelser: Barn kan døpes når minst én av foreldrene er praktise­rende kristen og tilhører menigheten i fullt medlemskap og er innforstått med de plikter en påtar seg som kristne oppdra­gere.

Voksne og større barn døpes straks de er kommet til tro og bekjenner tro på Jesus som frelser. Dåp av voksne innebærer opptakelse i menigheten.

Dåpsform: Dåp skjer normalt ved neddykking. Men siden vi holder fast ved at det ikke er mengden av vann, men Guds ord og løfte som gjør dåpen til en gyldig dåp, gir vi også mulig­het for dåp ved overøsning.

For det første: dåpen heter på gresk "baptismos", på latin "mersio". Betydnin­gen er her at man duk­ker noe helt ned i vann, slik at vannet går sam­men over. Og selv om det mange steder ikke len­ger er vanlig ved dåpen å senke barna helt ned i vann og dukke dem under, men heller bare stenke vann over dem med hånden fra døpefonten - så skulle det dog skje på den første måten. Ut fra ordlyden i ordet "dåp" ville altså det rette være at man døpte ved å senke barnet eller den som skal døpes helt ned i vann, og så trakk vedkommende opp igjen. Også på tysk kommer ordet "Taufe" [dåp] uten tvil av ordet "Tiefe" [dyp], slik at man senker det man døper dypt ned i vann. En slik ordforklaring krever også selve dåpens mening, for den innebærer jo at det gamle menneske, født i synd av kjød og blod, skal druknes fullt og helt ved Guds nåde, som vi skal høre. Man bør derfor ta denne dåpens mening på alvor, og også gi den et riktig og fullkomment ytre tegn. (Martin Luther: En preken om dåpens hellige sakrament).

Grunner til å bruke neddykking:

1. Det illustrerer dåpens innhold best.
2. Dåp ved neddykking ser ut til å ha vært det normale i den første kristne tid, overøsning som nødløsning. Neddykking brukes fremdeles i den ortodokse kirke. Her i landet var det vanlig før og ble antakeligvis avskaffet på grunn av helsefaren i uoppvar­mede kirker.
3. Dåp ved neddykking fjerner et av anstøtene mellom baptis­tiske og lutherske kristne.

Dåp og medlemskap: Ingen kan opptas i fullt medlemskap i menighe­ten uten å være eller bli døpt. Medlemskap krever ikke tilslutning til menighetens dåpssyn. (Eldstetjenestens karakter krever at de eldste identi­fiserer seg med menighetens dåpssyn, men vi vil ikke sette andre grenser for medlemskap enn Skriften setter).

Medlemmer som etter grundige overvei­elser og samtaler med forstandere eller eldste, føler seg samvittighetsbundet til å la seg døpe, kan gjøre det uten at det får konsekvenser for medlemskapet.

Dåp og håndspåleggelse

Vi tror at dåpen til syndenes forlatelse og håndspåleggelsen med bønn om Åndens gave, hører sammen og ikke skal skilles av. Dersom en av de to ikke var på plass, sørget de første krist­ne straks for at det ble rettet på. Se Apg 8,15-17 og 10,47-48. Dette har vi tatt konsekvensen av i dåpsritualet.

T4 - Barnas åndelige liv

Vi tror at våre barns åndelige liv er av like stor verdi for Gud som de voksnes. Å ta barnet på alvor betyr også å ta dets synd på alvor (Sal 51,7; Rom 3,23), og gi det del i det nye livet i Kristus Jesus ved dåp og håndspåleggelse.

Når der gjelder barnets liv, brukte Jesus barnet som forbilde når det gjelder å ta imot ham og hvem som er stor i himmelriket (Mat 18,1-4). Han la også avgjø­rende vekt på hvordan vi tar imot barn og lærer dem (Mat 18,5-6).

Vi ser det rett å døpe barn i en kristen familie- og menighetssammenheng (se avsnitt om dåp). Det vil si at vi regner barna som full­verdige krist­ne fra dåpen av. Fordi tro helt grunnleggen­de er tillit til og en gave fra Gud, regner vi barna som troende. Og vi regner med at de får Åndens gave ved håndspåleggelsen. De er forenet med Kristus som person og med hans død og opp­standelse, ikledd ham og gjort til disipler.

Oppdragelse og opplæring: Den fremste oppga­ven for foreld­re og menighet i forhold til dåps­barna er å fylle det de som de alt har fått med bevisst innhold og gjøre det til en erfart virkelig­het. Likesom barnets tillit til mor og far begyn­ner før det er en bevisst opplevelse, begynner troens liv før det fylles med bevisst innhold. Men ettersom barnet vokser til blir forholdet til mor og far bevisst. På samme måte skal troens for­hold til Gud fylles med bevisst innhold. Frelsen går forut for den bevisste frelsesopplevelse. Ved kontinuerlig, oftest uformell, opplæring og for­bønn fra foreldre og menighet skal barnet lære å kjenne den Herre og frelser de er forenet med i dåpen.

Det samme må gjøres gjeldende for Den Hellige Ånds gave. Vi tror at Gud svarer på for­eldrenes og menighe­tens bønn under håndspåleggelsen om Åndens gave. Men ved opplæringen og den stadige forbønn ber vi om at Ånden skal manifestere seg i våre barns liv både ved å gjøre Jesus levende for dem, ved at Åndens frukt vokser frem, og ved at de rustes til tjeneste. Vi vil be med salmisten: "La din gjer­ning åpenba­res for dine tjenere og din herlighet for deres barn" (Sal 90,16).

Vi tror at der barnas gudsliv blir tatt på alvor, vil vi få se at Gud gjør dem til forbilder i lovprisning og takk. "Av småbarns og diebarns munn har du reist et vern for dine motstanderes skyld" (Sal 8,3). Vi tror at barna kan tjene i alle Åndens åpenbarelser (1 Kor 12,7-11). (Se også avsnitt om Åndsutrustning).

I situasjoner der vi har med nyomvendte å gjøre, vil vi ved håndspåleggelse be om at Ånden skal falle på dem. Ved forbønn for våre barn vil vi be om at den Åndens gave som bor i dem, må løses ut og få rom.

Ansvar: Vi tror at primæransvaret for barnas kristne oppdra­gelse hviler på foreldrene eller de som er i foreldres sted. Menigheten kan ikke overta dette ansvaret, men skal ved sin forbønn og sitt barne- og ungdomsar­beid supplere og støtte foreldrenes tjeneste.

Med den størrelsen menigheten har i dag, bør dåpsforeldre oppfordres til å finne tro­ende faddere. Minst én av dem bør være aktivt medlem av menigheten. Menigheten bør eventu­elt være behjelpelig med å finne egnede perso­ner.

Fadderordningen finnes ikke i Bibelen, men har røtter tilbake til det 2. århundre i kirkens historie. Fadderne skulle være dåpsvitner og overta ansvaret for barnets kristne oppdragelse om foreldrene døde.

Fadderne pålegges å be regelmessig for barnet, besøke hjemmet og oppmuntre foreldre­ne i deres oppdragergjerning og vise omsorg for familien. Dåpen følges også opp de tre første årene ved besøk av den eldste som har ansvar for det distrik­tet hvor familien bor.

T5 - Enslig stand, ekteskap og skilsmisse

Vi vil på samme tid fremholde Bibelens høye vurdering av både den enslige stand (1 Kor 7,32-35) og av ekteskapet. Vi vil fremholde ekteska­pet som ukrenkelig og livsvarig (Mat 19,6). Siden ekteskapet ikke er en kirkelig ordning, men en borgerlig, vil vi fremholde at løfter gitt for bor­gerlig vigsel­mann er like bindende som de som er gitt for kirkelig vigsel­mann.

Vi finner at "hor" er en skilsmissegrunn som kan gi mulighet for gjengifte for den uskyl­di­ge part (Mat 19,9). "Hor" i denne forbindel­se forstår vi som fysisk utroskap. Dette er imidlertid ikke automatisk skilsmissegrunn. Vi vil søke å hjelpe partene til oppgjør, tilgivelse og en ny start så sant det er mulig.

T6 - Menns og kvinners tjeneste

Et av de store stridsspørsmål i den kristne kirke i vår tid er hvilke tjenes­ter/embeter i menigheten kvinner kan ha.

Om du med høy stemme og med kla­rest utleggel­se forkynner hele Guds råd uten det område som Satan i øyeblikket angri­per, da forkynner du ikke Kristus selv om du bruker hans navn. (Martin Lu­ther).

Vi tror det er nødvendig for enhver menighet som ønsker å stå på Skriftens grunn i dagens situasjon, i det minste å kunne svare på spørsmålet om hvordan den vil praktisere lydig­het mot 1 Tim 2,11-12: "En kvinne skal ta imot læren i still­het, hun skal underordne seg. Jeg tillater ikke en kvinne å opptre som lærer eller være mannens herre, hun skal være i stillhet."

For oss betyr det at en kvinne ikke kan velges til eldste eller ha hovedansvar for forkyn­nelse og lære.

Vi ønsker å forkynne menns og kvinners likeverd som skapt i Guds bilde (1 Mos 1,27) og forløst i Kristus (Gal 3,28). Samtidig ønsker vi å ivareta den bibelske grunntanke om for­skjell i tjeneste og funksjon og forkynne det. Vi tror at Bibelen åpner et rikt felt for kvinners tjeneste, og vi ønsker å arbeide videre med å tilrette­leg­ge det. Vi tror også at Det nye testamente skil­ler mellom menns og kvinners diakontje­neste, men vil som en overgang inntil vi har funnet gode former for dette, benytte Den Evange­lisk Luther­ske Frikirkes ordninger for diakoner.

For medlemskap krever vi ikke noen tilslutning til menighetens syn på tjenestedeling, men vil for å understreke vårt engasjement og menighe­tens bekjen­nelse på dette punkt, kreve at eldste kan identifisere seg med The Danvers Statement av 1988 fra The Council on Biblical Manhood and Womanhood.

T7 - Tjeneste og utrustning

Åndsutrustning: Vi tror at Jesus er den som døper med Den Hellige Ånd, at dette er en erfa­ring som er for enhver troen­de. Normalt hører erfaringen med til begynnelsen av det bevis­ste kristenliv. Å bli døpt med den Hellige Ånd er grunn­leggen­de for utrustning til tjeneste. Å bli døpt med Den Hellige Ånd kan i Skriften også kalles å "få kraft idet den Hellige Ånd kommer over dere" (Apg 1,8), å bli "ikledd kraft fra det høye" (Luk 24,49) eller å bli "fylt med Den Helli­ge Ånd" (Apg 2,4). Det siste uttrykket brukes også om gjentatte erfaringer av å bli utrustet ved Ånden (Apg 4,31).

Nådegaver: Vi tror at nådegaver er utrustning til spesifikk tjeneste gitt ved Den Hellige Ånd, og at Det nye testamente under dette begrepet samler flere kategorier av gaver.

De åndelige gaver , slik de er skildret i 1 Kor 12,7-11, er primært Åndens åpenbarelser eller manifestasjoner. De kan åpenbares gjen­nom hver enkelt etter som Ånden vil i den aktu­elle situasjonen til det som er gagnlig for menig­hetens opp­byg­gelse. De er altså ikke en permanent, men situasjonsbestemt utrustning. 1 Kor setter dem inn i gudstjenestesammenheng, mens Apg viser dem også i funk­sjon i en misjons­sammenheng. Fremst blant disse i menig­hetens gudstjenesteliv er profetisk tale (1 Kor 14,1; se også Apg 2,17-18).

Nådegaver , slik ordet brukes i Rom 12,4-8; 1 Kor 12,28-30; 1 Pet 4,10-11, er utrustning til permanent tjeneste, forskjellig for hver enkelt kristen etter den plass Herren har gitt ham/henne på legemet. Skriften viser oss at hver enkelt kristen har fått minst én slik gave som svarer til den "gjer­ning" (Rom 12,4) han/hun skal ha.

Kristi gaver , slik de er skildret i Ef 4,11, er perso­ner den oppstandne Herre gir til sin menighet for at de skal tjene den med Ordet og derved utruste hele menighe­ten til å gjøre sin gjerning til oppbyggelse. Vi tror at alle de fem "embete­ne" skal finnes i den kristne menighet inntil Jesus kommer igjen. Vi erkjenner at de tolv apostler og apostelen Paulus hadde en tjeneste som ikke skal gjentas, men at Herren like fra deres tid har gitt også andre apostler til me­nig­heten. Vi erkjenner at ingen pro­feti og profetisk tjeneste i den nye pakt er ufeilbarlig, og de der­for skal prøves. Vi tror at "hyrder og lærere" regnes som én gruppe med litt forskjel­lig beto­ning av to sider av den eldstegjerning han har innsatt i menigheten.

Vi regner med at der kan være en konti­nuitet mellom åpenbaringsgavene og de perma­nente gaver slik at den som ofte brukes i en av åpenbaringsgavene, kan få sin tjeneste i den. Men vi forstår det slik at Kristi gaver beror på et direkte kall fra Herren (det indre kall) og aner­kjennelse fra den troende menighet (det ytre kall).

Idealet er en Åndsutrustet og tjenende menighet der alle medlemme­ne tjener i kraft av den/de gaver de er gitt til oppbyggelse av menigheten. "Ettersom enhver har fått en nådegave, så tjen hverandre med den som gode husholdere over Guds mangfoldige nåde" (1 Pet 4,10).

T8 - Opplæring

Til tross for at den avgjørende forutsetning for alt kristent liv og all kristen tjeneste er forholdet til Jesus og utrustningen ved hans Ånd, tror vi det er viktig med opplæring. Den allmenne opp­læring skjer gjennom den regelmessige forkyn­nelse i menighe­tens forsamling. Men i tillegg til det ser vi et behov for mer systema­tisk opplæ­ring gjennom et vidt spek­trum av kurs.

Siktemålet er ikke å gi teoretisk kunn­skap, men kunnskap som forvandler liv og dyktiggjør til tjeneste. Derfor vil vi søke å gjøre veien fra teoretisk opplæring til praksis så kort som mulig. Vi vil også legge til rette for mulighe­ter til å prøve seg i forskjellige tjenester.

Planen bør omfatte både kurs med grunnleggende innføring i det kristne liv, i bibelkunnskap og -bruk, i sentrale kristne sann­heter, kurs som veileder til kristen holdning i samlivsspørsmål (ekteskapskurs, barneoppdragel­se), og kurs som dyktiggjør til de forskjel­li­ge tjenes­ter i menig­he­ten (diakoni, sjele­sorg, veiledertjeneste, evangeli­se­ring, barne- og ung­doms­ar­beid, lovsangstjeneste osv).

T9 - Kristen enhet - praktiske konsekvenser

Den grunnleggende kristne enhet er gitt. Den skapes ikke av mennes­ker, men av Guds Ånd. Paulus formaner oss til å legge vinn på "å bevare Åndens enhet i fredens sambånd", og han beskri­ver det som binder sammen: "Det er ett legeme og én Ånd, likesom dere og ble kalt med ett håp i deres kall. Det er én Herre, én tro, én dåp, én Gud og alles Far, han som er over alle og gjennom alle og i alle" (Ef 4,3-6).

Men i fortsettelsen viser han at dette er utgangs­punktet for en oppbyggelse frem mot ytterligere enhet. Han taler om "oppbyggel­se av Kristi legeme, inntil vi alle når fram til enhet i tro på Guds Sønn og i kjennskap til ham, til manns moden­het, til aldersmålet for Kristi fylde" (Ef 4,12-13, vers 14 synes å markere at dette har med lære å gjøre). Vi slutter oss til J. David Pawsons summering:

Vi skal altså bevare Åndens enhet inntil vi når enhet i tro. Læremessig enighet er målet, ikke basis, for enhet. Vi starter med Åndens samfunn (koinonia) og bygger på det fundamen­tet en mo­den forståelse av tro på og kjennskap til vår felles Herre. (Pawson: Fourth Wave, s. 74-75).

Vi formanes altså til å akseptere som kristne alle som har fått Guds Ånd. (Apg 10,47). Mot dette må vi, som Pawson også gjør, ta med de mange advarslene mot falske profeter og lærere og deres forvrengnin­ger av evangeliet:

Sannhet og kjærlighet hører sammen (Ef 4,15). De troende skal "stride for den tro som én gang for alle er blitt overgitt de hellige" (Jud 3). Enhver som forvren­ger evan­geliet, skal forban­nes (Gal 1,9), og skal ikke vises gjestfrihet (2 Joh 7-11). Kirken øde­legges lettere av indre perversjon enn av ytre for­føl­gelse.

Løsningen på denne spennin­gen ligger i å trekke en fast delelinje mellom fellesskap og tjeneste. Det er en delikat balanse som krever åndelig sensi­tivitet. Den involverer å akseptere noen som medtroende, men ikke akseptere dem som lærere. Denne diskriminerin­gen må for­klares i kjærlighet. Hvis ikke, vil den raskt misforstås. (Pawson, s. 75).

Vi tror at Pawsons konklusjoner og dis­tinksjon er rikti­ge. Det er likevel ikke mulig på dette grunnlaget å sette opp strikte regler som kan anvendes i et hvert tilfelle. Men vi tror dette i alle fall bør få følgende praktiske resultater:

Medlemskap og lederskap: Grensen for medlem­skap bør være vid: Kristen dåp (den nytestament­lige inngangsport til kristenliv), bekjennelse av Jesus som frelser og Herre, og et liv som ikke benekter bekjennelsen. Vrang lære kan bare bli hindring der den er kvalifisert (ikke resultat av uvitenhet eller umoden­het) og går på sentrale dogmer (Kristologi og soteriologi). Fellesskapets grenser bør være vide. (Se avsnitt om dåp og medlemskap).

De snevrere grenser bør settes ved lederskap. Derfor må eldste identifi­se­re seg med hele menighe­tens læremessige grunnlag. Det bør drøftes videre hvor stor læremessig konformi­tet det bør kreves av andre ledere. Men vi forventer full lojalitet av alle ledere. Ingen må i sin ledergjerning undergrave menighe­tens identi­tet.

Samarbeid med andre kristne: Vi bør sette for­skjellige grenser for forskjellige former for samar­beid. Jo tettere samarbeidet er, desto større krav bør det stilles til fellesskap i lære. Som predi­kan­ter i regulær forkynnelse kan bare brukes slike som i hoved­sak deler vårt læregrunnlag. For å dekke spesielle emner ved konferanser o.lign. kan grensene settes videre.