Ville bare dele med dere noe kult som akkurat skjedde med meg. I august var jeg i bryllup i Sogn, og på fergekaien på vei hjem gikk jeg til en minibank for å ta ut penger, 300kr. Da jeg skulle til å kjøre inn på fergen en stund etter oppdaget jeg at jeg hadde glemt å ta pengene med meg fra minibanken.

Her kommer en del vitnesbyrd fra våre venner på Færøyene. Menigheten Oasan er som mange av dere vet en del av Doulosnettverket, i tillegg har Kanal U og Veien Bibelskole reist på turer til Færøyene for å være med å spre de gode nyhetene der. Her kommer det noen herlige oppdateringer fra dem:

Hei!

Hadde lyst til å fortelle en liten historie jeg opplevde på bussen hjem for en stund siden...

Jeg har en arvelig sykdom som innebærer at særlig lillefingrene gradvis blir mer og mer sammenkrøket i de to innerste leddene. Sammenkrøkingen skyldes at noe bindevev trekker seg sammen og blir kort og hardt i stedet for langstrakt og smidig.

Jeg har vært i Romania de siste 2 ukene med et Team fra Norge. Mine foreldre er ledere for familiearbeidet i ungdom i oppdrag her i Romania og vi skulle ha en familieleir. Men for to dager siden etter vi var ferdig med familieleiren så var vi i en liten landsby utenfor basen der vi overnatter. Der skulle vi ha litt program i en liten kirke.

Det var da når de begynte å be for det møtet vi skulle ha så kjente eg Guds nærvær utrolig sterkt! Og tenkte nå er det på tide å be for de syke! Så på slutten av møtet så inviterte vi folk fram til å bli bedt for visst de var syke, det var en del som kom fram og det var sterkt å se. De var ivrige etter å bli bedt for, de trengte helbredelse og de visste de kunne bli helbredet! Alle de jeg og noen andre ba for kjente varme gå igjennom kroppen, Gud rørte ved mange og jeg er sikker på at noen ble helbredet for det de slet med. Det var mest hjerte problemer og ryggproblemer, en hadde nyreproblemer. Det var også en mann der som hadde vært lam mange ganger og hadde for blitt helbredet men så blitt syk igjen. Djevelen har hatt stor virkning i den landsbyen. Han kunne gå men han kunne ikke snakke. Han ble bedt for, men ikke noe skjedde, så stakk han hjem. Men eg var overbevist om at han kunne bli helbredet og kjente på at dette skal vi ikke akseptere. Så eg spurte tolken som også var baselederen i den byen vi bodde om å ta meg og en kompis med til hans hjem for å be for ham. Dette var nytt for meg, men eg gikk i tro på at Gud skulle helbrede ham. Så vi kom hjem til ham, han hadde et lite hus med bare et rom. Skittent var det også. Vi snakket med ham om helbredelse og Gud og at det han led av var fra djevelen. Eg spurte om han ville bli helbredet og få stemmen igjen og han sa ja. Eg begynte å kommandere alle onde ånder og plageånder til å forsvinne I Jesu navn og kommanderte sykdom om å forsvinne. Etter noen minutter sa jeg til ham at han måtte prove å snakke, og han snakket! Han begynte å gråte. Det var så sterkt!! I tillegg til dette så tok han imot Jesus! Det var jo bare det beste!! Pris Gud!! Dette var den første helbredelsen eg har sett Gud gjøre igjennom meg! Det var helt rått!! Gud Vokser i meg som en rakett! Han viser meg hele tiden nye ting! Gud forandrer livet mitt hver eneste dag!! Denne sommeren har Gud gjort utrolig mye bra!!

God Bless!

Ikkje så lenge etter at Kristkirken hadde flyttet inn i lokalene på Minde, dvs. i den gamle salen, så eg på dem som danset for Gud og tenkte at det kunne eg og tenke meg å gjøre. Eg stod helt bakerst i salen og bevegde litt på armer og bein. En dag mens eg stod slik og smådanset, kom det en eldre mann bort til meg og sa at han hadde sett meg i et syn, kor eg danset. Han så og at når eg danset, ble mennesker helbredet og satt i frihet. Eg tenkte at då er det jo viktig at eg danser, ikkje bare for min egen og Guds skyld, men og for menigheten. Så det ga meg etter hvert større frimodighet. I begynnelsen når eg begynte å gå frem å danse, var eg ganske skjelven, men så ble eg mer og mer frimodig. Og nå koster det meg ikkje noe særlig å gå frem lenger.

For litt over en uke siden, var eg ute med Veien 2 og evangeliserte på Sartor senter. Vi var sendt ut til forskjellige steder i byen. Eg har gjort dette før, og spesielt når eg er ute og reiser, opplever eg at eg får en del fine samtaler med mennesker om Gud. Men eg er ikkje vant til å gjøre det her i byen eller i Norge, i forhold til fremmede. Eg skulle gå sammen med to unge kvinner, og den ene hadde en del erfaring med dette fra før. Vi hadde på vei til Sartor bedt i bilen, men da vi kom inn på senteret, tenkte eg at vi måtte sikkert bruke litt tid på å finne ut hvor vi skulle gå, og kanskje vi måtte bruke litt tid til å be der og. Plutselig var hun som hadde erfaring, på vei bort til en gjeng med ungdommer. Eg visste at hun hadde fått et kunnskapsord om en ungdomsgjeng, men eg hadde ikkje trodd at det skulle gå så fort. Før eg visste ordet av det, begynte hun å be for leggen til en av guttene. Det hele virket så enkelt. Hun tok også kontakt med flere av de andre ungdommene vi møtte på senteret, og eg ble ærlig overasket over hvor positiv og åpne ungdommene virket. Eg snakket med noen innvandrere og noen eldre, men de var langt fra så åpne. Men dette ga likevel mersmak. Det som bl.a. ga meg frimodighet var tanken på at vi var sendt for å gjøre dette, og fordi eg opplever at Gud har åpenbart noe om min identitet, som har å gjøre med Jesus Kristus i meg, og ikkje minst at eg er elsket av Gud uansett hva eg gjør eller ikkje gjør, og uansett om mennesker elsker meg eller ikkje.

På fredag var eg ute og gikk tur. Først gikk eg forbi en gjeng med unge gutter. I det eg gikk forbi, sa den ene gutten; Skal vi gå i kirken og be? Eg veit ikke om guttene var kristne, men det som slo meg var at de kanskje merket at Guds rike var kommet nær, da eg gikk forbi!? Så møtte eg på en jente på 17 - 18 år. Eg gikk flere runder, og møtte på henne et par ganger. Hun så ganske ensom ut, og eg tenkte at kanskje Gud ønsket å si noe til henne. Så eg sa til Gud at om han ønskte å si noe til henne, måtte eg møte på henne en gang til. Og det gjorde eg. Eg spurte Gud før eg traff på henne hva eg skulle si, og opplevde at eg skulle spørre henne om hun visste at Jesus elsket henne og hadde gode planer for henne. Før eg møtte på henne tenkte eg. Hva er det verste som kan skje. Jo, at hun ville gå til fysisk angrep på meg. Så eg ba om beskyttelse. Eg stoppet opp og sa: Du, eg har lyst å si noe til deg: Eg sa så det eg hadde fått, og hun svarte noe sånn som: Åja, jaa, og så ut som om hun tok imot det, samtidig som hun så litt spørrende ut. Eg tenkte, kva seier eg no? Og så sa eg: Eg trur eg skulle sei det til deg. Så fortalte eg henne at eg var kristen og at eg ba for folk som var sjuke og som hadde forskjellige behov. Eg spurte henne så om hun hadde noe som hun ville eg skulle be for. Hun svarte at hun ikkje kom på noe, så eg sa: Okay, då får du ha en fin dag! I lige måde, svarte hun.

Det eg vil si med dette er at, det virker som om det er en stor åpenhet blant ungdommene, mulig og blant eldre, men i hvert fall blant ungdommene. Eg tror at vi alle som har tatt imot Jesus Kristus er kalt til å gi han videre. Dette kallet gjelder ikkje bare noen få utvalgte, som for eksempel ungdommene. Og på samme måte som eg skalv de første gangene eg gikk frem og danset, tror eg det er i forhold til det å vitne og vinne mennesker for Gud. Det er “utrygt” i begynnelsen når en ikkje er vant til det, men når vi ser at mennesker tar imot, så er det som Jesus sier: Min mat er å gjøre Faderens vilje. Når vi gjør Guds vilje, blir vi mettet med en tilfredshet som overgår alt annet.

Anita

Gud er vill! I løpet av 1 uke har han helbredet to folk fra brillebruk! For to uker siden var jeg var på bystasjonen med 2 jenter som aldri hadde evangelisert før.