John Wimber døde tidlig mandag morgen 17. november, 63 år gammel.Han hadde en større hjerteoperasjon nylig og døde av hjerneblødning. De siste årene har han vært sterkt merket av sykdom – selv om han mer eller mindre har vært aktiv som leder nesten hele tiden.

John Wimber var elsket og omstridt. Han satte sitt preg på store deler av kirkelivet i mange land, ikke minst i Storbritannia. Men selv i hans store og uoversiktelige hjemland, USA, kunne ledende kristne magasin i sin tid skrive om wimberiseringen av den kristne kirke. Nettverket som vokste opp omkring ham, Vineyardbevegelsen, ble en betydelig størrelse med mange menigheter i Nord-Amerika og andre spredt i en rekke land. Men kanskje var den innflytelsen til fornyelse han hadde i etablerte menigheter, like viktig.

Der vil sikkert bli brukt en rekke fine ord om Wimber i dagene omkring begravelsen, og der vil være dekning for dem. Jeg kan ikke gi noe utfyllende portrett av ham, men velger å tegne noen streker i et mer personlig bilde.

Vinteren1976 var jeg på Fuller teologiske seminar i Pasadena i California for første gang. C. Peter Wagner hadde ansvaret for kirkevekstkurset, og en av hans assistenter het John Wimber. Han hadde tidligere erfaring som menighetsplanter, men arbeidet som kirkevekstkonsulent. ”Få John til å dele vitnesbyrdet sitt med dere,” oppfordret Wagner oss med et smil. Det ble til et par stormende morsomme og gripende timer.

Jeg så vel så vidt litt til Wimber det følgende året, men det skulle gå ti år før han for alvor skulle komme til å bety noe mer for meg. Wimber hadde da for lengst blitt lederen for den raskt voksende Vineyardbevegelsen og hadde gått inni ”tegn og under”-epoken. Kraftevangelisering og helbredelse sto på sakslisten. I 1986 ble han annonsert som hovedtaler på den store Acts ’86-konferansen i Birmingham i England.

Spenningen var stor i den norske gruppen som dro til England. På båten samlet vi oss. De aller fleste ba om at Gud måtte gjøre dem åpne for det som skulle skje. Jeg ba om at han måtte skjerpe mine kritiske sanser til det ytterste (en bønn jeg ikke beklager eller angrer på!) Michael Green skulle ha bibeltimer – han følte jeg meg trygg på. John Wimber skulle ha møter hver dag – og jeg følte meg slett ikke trygg på ham.

For å gjøre en lang historie kort: Jeg hadde en rekke innvendinger mot det Green sa, men fant ikke noe å sette fingeren på i Wimbers (eller hans medarbeider John McClures) undervisning! Tvert imot. Han greidde å fri meg ut av en rekke fullstendig ufruktbare spørsmålsstillinger og inn i en frimodig praksis i bønn for syke – og bruk av Åndens gaver. Og det var gripende å se det som skjedde med mennesker på møtene.

Jeg kan trygt si at den høsten begynte en ny epoke i livet til den menigheten jeg betjente. Noen år i forveien hadde jeg fått en profeti om at ”nå vasser dere, snart skal dere svømme”. For sikkerhets skyld forandret vi navnet på ukemøtene fra bibeltimer til svømmekurs. Kursforandringen etter møtet med Wimber i Birmingham og gjentatte møter med folk fra Vineyard, ble permanent. Verken menighetens eller mitt eget liv kunne bli det samme som før etter det.

De to bøkene av Wimber om helbredelse og evangelisering i Ånd og kraft samler det som nok ble den viktigste påvirkning fra ham i de årene, sikkert for de fleste. Men han representerte noe langt mer. En ting var stilen, eller kall det kulturen, det enkle, dagligdagse i motsetning til det teatralske, overveldende kjendiseriet som mange tror er det typisk amerikanske. Han opptrådte ikke som stjerne, men som ”en tjukk mann som prøver å komme til himmelen”. Da noen ville kalle ham apostel, hevdet han selv at han hadde mer enn nok med å bli en epistel (kanskje med henvisning til å være ”et Kristi brev”?). Det virket som Wimber, i alle fall på denne tiden, ikke kunne eller ville innse at Gud hadde utrustet ham på en spesiell måte. Det han kunne gjøre, måtte alle troende kunne gjøre – for han var jo ikke noe annet enn dem, en helt vanlig kristen!

Så var det musikken! Nei, lovsangen, lovprisningen! Han var musiker fra før han ble omvendt. I Birmingham var han på plattformen lenge før han skulle tale. Bare få var klar over at den ene musikeren under lovsangen var Wimber. Noen av sangene hans vil leve i mange menigheter lenge etter hans død. Noe av bevegelsens fremste bidrag til hele kirkens liv er fornyelsen av lovsangen.

Wimber plantet nye menigheter, men favnet de gamle kirkene med en udelt kjærlighet og tro på fornyelse. Kanskje er noe av det viktigste han lærte meg, nettopp at Gud elsker alle menigheter og at vi er kalt til det samme. Han ble kritisert, men tok ikke igjen. Først på et sent tidspunkt fant han det rett at bevegelsen svarte noen av kritikerne gjennom såkalte posisjonspapirer. Hans holdning ble bestemmende for den måten jeg skulle komme til å takle noe av den kritikken jeg enkelte ganger ble utsatt for.

Etter 1986 hørte jeg på Wimbers undervisning om en rekke emner. Jeg hadde en sommer ”sammen med” dusinvis av kassetter om kirkevekst, menighetsplanting, ledelse, planlegging og hva det alt måtte være. Fremdeles står rekken av kassettalbum i hyllene mine. Og det meste er like anbefalelsesverdig i dag.

Neste kapittel i denne beretningen begynte da en av Vineyard-vennene sendte meg kassetter med opptak av en serie predikanter som mange kalte Kansas-profetene. Noen av dem hadde kommet til John Wimber og talt ord fra Gud inn i hans liv. Det høres rart ut å si det i dag, men spørsmålet vårt den gangen ble: ”Sender Gud profeter i dag?” – og hvis han gjør det, må det være viktig å høre dem. Hvis John Wimber favnet dem, var vel det også et tegn på at dette var verd å finne ut av. Så jeg dro til USA sammen med en kollega og fikk høre Paul Cain – og John Wimber. På den tiden deltok ikke Wimber noe sted uten å ha med seg Cain.

Jeg var ikke i Göteborg da Wimber hadde med seg Cain dit, men forsto at Cains deltakelse slett ikke var like populær blant alle vertene. Men jeg var i Stockholm i 1991. Der hadde Vineyard selv ansvaret for hele opplegget og dermed fikk Cain full frihet. Sammen med ham hadde Wimber med seg Jack Deere, den tidligere teologiprofessoren som da ble sett på som Vineyards egen ”husteolog”. De tre dannet på den tiden en meget interessant trio: apostelen (som riktignok nektet å være apostel), profeten og læreren.

For noen av oss var det vanskelig å forstå det da samarbeidet mellom Wimber på den ene siden og Cain og Deere på den andre brått tok slutt. Så mye forsto jeg at Cain-kritikerne som frydet seg over bruddet, ikke hadde rett. Det var ikke et uvennlig brudd. Etter hvert fikk vi høre at det gjaldt vanskelighetene med å forene visjoner. Lenge etter har jeg hørt Wimber vise til at han følte at profetperioden førte Vineyard bort fra sin opprinnelige visjon.

Cain og Deere har vært tilbake til Vineyard i Anaheim flere ganger senere som talere. Der er sikkert mange som ikke er enige med meg. Men for meg står det som om Cain – eller profetperioden var Vineyards største tid.

Mitt siste nærbilde av John Wimber er fra Vineyards egen pastorkonferanse i Anaheim i 1995. Han var tydelig fysisk svekket av sykdom. Smilet og sjarmen var den samme. Men flere ting forbauset meg. En var hvor selvsagt Wimber omtalte Vineyard som denomination, kirkesamfunn, og hvor tydelig den hierarkiske oppbygningen ble demonstrert. Noe annet var omtalen av Toronto-fornyelsen. Etterpå har jeg tenkt at jeg burde forstått at bruddet med Toronto måtte komme.

Kanskje det bør gå noen år før jeg skriver mer om Wimber og profetene og Wimber og Toronto? Men der er ingen grunn til å skjule at etter min mening er dette to steder hver Wimber har valgt feil. Andre vil bedømme det helt annerledes, og jeg har ikke vanskelig for å godta at det skjer.

Min mening om dette til tross: John Wimber har kanskje gitt meg mer enn noen annen kristen leder de siste ti til femten årene. For meg er det klart at Gud fikk bruke den tidligere popmusikeren som banebryter, forbilde og inspirator for mange. Stadig helsetrøbbel gjorde ham også til en levende illustrasjon på den Guds kraft som fullendes i skrøpelighet. Han etterlater seg både en bevegelse som er et utfordrende og inspirerende forbilde i de kirkelige omgivelser – og dype fotspor i en rekke andre kirkesamfunn og menigheter.

Jeg takker Gud for John Wimber!