Noen av oss hadde det privilegium å starte det nye året med seminar med Alan Hirsch fra Australia. Han var hovedtaler på DAWN forums møte og hadde en serie seminarer i norske byer. Hirsch er intenst opptatt av å se kirken i den vestlige verden igjen bli misjonerende. Hvis den ikke forandres, er den dømt til å dø ut, mener han.

Mye av innholdet i seminarene – og mye mer – har Hirsch samlet i sin nyeste bok ”The Forgotten Ways”. Selve tittelen antyder at den forandring som må skje med oss som menigheter i vår del av verden, egentlig er en fornyelse av noe som allerede finnes. Hirsch finner det ikke minst i to Jesusbevegelser – de første århundrers kirke og kirken i dagens Kina. Han samler sine funn i seks utfordrende punkter.

Hjertet i det hele
Hvert eneste av punktene er verd ettertanke for alle som brenner for menneskers frelse og har nød for den vestlige verden. Jeg skal ikke gå inn på dem nå. Noen av dem vil nok i forskjellig form dukke opp i senere kommentarer her i Magazinet. I en illustrasjon ordner Hirsch fem av dem i en sirkel – men plasserer først ett av dem i midten: ”Hjertet i det hele: Jesus er Herre!”

Denne urkirkelige bekjennelsen er både enkel og dyp. Den betyr at det finnes ikke noe område av livet som ikke skal underlegges Herren. Hirsch liker å kalle denne bekjennelsen ”simplex” – enkel og kompleks. Den er så enkel at selv det enkleste menneske kan gripe den. For å holde oss igjen til forfatterens ord fører det til at den kan nyses (den er ”sneezable” – den er nysbar)! Han påstår at han ikke sier det i et forsøk på å være morsom, men at det understreker at der denne bekjennelsen får gripe mennesker, sprer budskapet seg som virus. De første kristne var og dagens kristne i Kina er smittebærere.

Enkelt, men dypt
På samme tid er budskapet så dypt at vi aldri blir ferdige med det. Nå forlater jeg Hirsch en stund og alt det viktige han har å si om misjonale menigheter. For kallet til fordypelse, til å vokse i kjennskap til Jesus, vår Herre, er en gjennomgående tone i Skriften. Vi trenger ikke seminarer for å vite det. Likevel har det så lett for å komme i bakgrunnen i det daglige strevet med de mange ting. Men ved et årsskifte må det passe ekstra godt å løfte det frem og søke å gjøre det til et program for det nye året – i det personlige liv og i fellesskapets liv.

Jesus selv lærte oss gjennom sin bønn til Faderen: ”Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du utsendte, Jesus Kristus.” Profeten Hosea oppfordrer oss: ”Så la oss lære å kjenne Herren! La oss søke med iver å lære ham å kjenne!” Han sa det neppe til mennesker som ikke kjente Israels Gud. Men å kjenne går på dypet. Det er et begrep som handler om mer enn informasjon. Det dreier seg om relasjon og erfaring.

Grenseløst
Og som jeg har hørt det sagt enkelt og utfordrende: Finnes det noen grense for kjenneskap? Det er selvfølgelig meningsløst å si at nå kjenner vi Jesus så godt som Herre og Frelser at der ikke er mer å strekke seg etter. Apostelen Paulus hadde det helt annerledes. Han skrev om sin dype trang etter å ”vinne Kristus” ”så jeg kan få kjenne ham og kraften av hans oppstandelse og samfunnet med hans lidelser, idet jeg blir gjort lik med ham i hans død”.

Er der ikke noe forlokkende gledesfylt i å vite at vi også i år 2007 kan lære å kjenne Jesus Kristus vår Frelser og Herre bedre? At den sentrale kristne bekjennelse til Jesus som Herre er så enkel at den enkleste enkle kan gripe den og så dyp og omfattende at selv den mest modne disippel har mye å strekke seg etter?

Reidar Paulsen i Magazinet 16. januar 2007