Helt siden han som barn vokste opp i Frikirken hjemme i Kristiansand, hadde Paulsen tenkt at det var misjonær han skulle bli. Og da han traff Astrid skulle kallet få ny næring. Særlig Japan var aktuelt som tjenestested.

- Men på et tidspunkt fikk vi kniven på strupen fra misjonsstyret i Frikirken. Da foretok jeg en nøktern vurdering av mine sterke og svake sider i forhold til den aktuelle tjenesten i Japan, og kom til at det var mest hensiktsmessig å bli her, forteller han. Denne avgjørelsen var svært vanskelig for Astrid. De hadde møttes på lærerskolen i Kristiansand, og hun fortalte fra første stund at hun hadde misjonærkall.

Så kom kallet fra Bergen Frikirke våren 1970, og den samme høsten var familien på plass her vest. Menigheten var da både gammel og liten. Medlemstallet var rundt 120, mens antall gudstjenestedeltakere var noe lavere. Men tjenesten skulle raskt få en løfterik start.

- Alt den første vinteren opplevde vi noe av Den hellige ånds fylde. Det var en veldig sterk opplevelse av Guds nærvær, og vi opplevde både budskap i tunger og tydning. Mange studenter kom til menigheten i denne tiden, forteller Paulsen.

Meningsløs kristendom
Etter hvert fant familien seg til rette, og Astrid opplevde å få et nytt kall fra Gud – nemlig gjestfrihet.
- Da du tok imot pastorkallet i 1970, hadde du trodd at du kom til å bli værende så lenge?
- Ja. Også på den tiden var det mange som sa ja til Jesus, men nei til menigheten. Men jeg har hele tiden hatt en sterk opplevelse av at menigheten er viktig. Kristentroen leves og næres i menigheten, og menighetsløs kristendom er meningsløs, sier Paulsen. Han forklarer selv at han viet seg til menigheten, men at menighetsbegrepet med tiden har forandret seg slik at han nå har mer syn for den store sammenhengen. Og han har aldri angret på yrkesvalget.

- Hvordan vil du si at pastorlivet har forandret seg i den tiden du har holdt på?

- Da jeg begynte, var vi en liten menighet. Jeg var den eneste ansatte, og i tillegg til at jeg var pastor, hadde vi også ansvar for barne- og ungdomsarbeidet. Men etter hvert fant vi andre til å overta dette, og vi fikk flere både frivillige og ansatte.

Nysgjerrig
Paulsen hadde en sterk karismatisk opplevelse i 1960-årene som skulle komme til å forme ham (se blogg på kristkirken.no). Dessuten er han preget av en vedvarende nysgjerrighet overfor de nye tingene Gud gjør rundt i verden. Pastoren trekker også frem perioden fra 1976-1981 da han studerte ved Fuller Theological Seminary i Pasadena og endte opp med en doktorgrad i praktisk teologi.

Dessuten har han hatt stor glede av kontakt med kristne fra andre leire, blant annet gjennom reiser til andre nasjoner og folkeslag. En av opplevelsene han husker best, er turen til Borneo.
- I en serie av landsbyer vi besøkte langt inne i jungelen, var samtlige levende og vitale kristnee. Det skapte en helt annerledes atmosfære, forteller Paulsen.

Jobb og fritid
- Hvordan har du håndtert skillet mellom jobb og fritid?
- Jeg har alltid hatt vanskelig for å skille de to. Og Astrid har heller ikke vært så opptatt av det. Men da vi hadde små barn, burde jeg nok gjort ting annerledes, det har jeg sett i ettertid. Likevel hadde vi likevel sommerferiene sammen som familie, og annet hvert år dro vi til utlandet. I 1981 kjørte hele familien fra vest til øst i USA, og vi var også alle sammen i Israel.

Lov og evangelium
- Hvordan har Gudsbildet ditt utviklet seg?
- Jeg har fått sterkere åpenhet for opplevelser og erfaring av Åndens gjerning. Og jeg har blitt mer opptatt av å forkynne Guds rike og at Jesus er Konge. Alt som liten opplevde jeg Guds godhet, men også noe av Guds hellighet. Jeg opplevde også det som jeg i ettertid vil kalle åndsdåp, forteller Paulsen.

Han trekker også frem møtet med lov og evangelium.
- Med barnets mangel på logikk tenkte jeg med meg selv at jeg ikke var god nok til å være kristen, men jeg skulle bruke livet mitt til å fortelle om Jesus. Noen har sagt at bare den som har rent hodet mot lovens vegg kan forstå evangeliet. Du har ikke frihet før du har støtt deg på loven, sier pastoren.

- Tviler du noen gang?
- Nei, men jeg er aldri så troende som når jeg forkynner for andre. Troen vokser gjennom å bli formidlet. Det er ikke riktig, det som noen sier om at du ikke kan forkynne annet enn det du har erfart. Da kommer vi jo ikke et eneste skritt videre. Vi må strekkes.
- Jeg kan ha veldig mørke stunder etter å ha forkynt, men det handler mer om at jeg ikke synes jeg har fått formidlet det jeg ville. Da er jeg veldig sårbar. Jeg vil helst ikke høre innvendinger mot forkynnelsen før et par dager etterpå.

Profetier
- Gjennom årene har det kommet en rekke profetier om vekkelse over både Kristkirken og Bergen. Hvordan forholder du deg til disse?
- Jeg tror fremdeles at det kommer mer forfølgelse, men jeg tror også på fremgang og innhøstning. Kirkehistorien bekrefter at disse hører sammen. Det ser vi også i dag, ikke minst i de kinesiske husmenighetene. Jeg har fått møte en del av lederne deres. De er merket av tortur, men de stråler av glede. Jeg tror at store skarer vil bli høstet inn i Guds rike. Det er ikke en liten, ussel og døende brud Jesus vil ta med seg, fastslår teologen.

- Jeg har også fått en ny tro på hvordan evangeliet om Guds rike kan forvandle mer enn hjerter. I Det gamle testamentet leser vi om hvordan Gud vil lege landet. Jeg tror Gud også kan forvandle naturen, sier Paulsen og viser til Transformation-videoene som er tatt opp i ulike byer hvor Guds rike har blitt synliggjort på spesielle måter.
- Jeg tror også vi har beveget oss mot en annen åndelig atmosfære, men jeg tror vi har langt igjen. Samtidig har jeg ikke noen gang sett en sånn åpenhet som jeg ser i dag.

Toronto, Silvoso, Kraft, Redding
- Menigheten har hentet impulser fra Toronto, fra Ed Silvoso, fra Charles Kraft og fra Bill Johnson i Redding. Ser du disse i sammenheng med, eller som korrektiver til hverandre?
- Jeg mener det er en klar sammenheng. De er ikke alltid like innbyrdes, og der kan sikkert finnes korreksjoner. Vi kjøper aldri noens pakker 100 prosent. Vi må sette ting inn i vår kontekst. Men vi vil alltid være åpne for nye impulser.

- Men har du selv blitt skuffet over at ikke flere av profetiene har blitt oppfylt?
- Vi opplevde nok litt av det særlig i 1997, men jeg tror fremdeles at Gud vil vekkelse. Og profetier har ikke noe med automatikk å gjøre. Vår gode venn Marc Dupont har sagt at profetier er stupebrett inn i et bønnebasseng. Noe av det vanskeligste med profetier handler om tidfesting. Og jeg tror nok at anvendelsen av en del profetier har blitt tolket galt, sier han.

Ikke syvende far i huset
- Du fyller 70 til våren. Hvordan ser du på din egen fremtid?
- Jeg ser frem til å la andre overta mer og mer av hovedansvaret. Men samtidig finnes der ikke noen pensjonsalder i Guds rike. Jeg vil fortsette å forkynne så lenge jeg har noe å gi, og jeg vil tenke og gi impulser så lenge Gud gir nåde og krefter.

- Og når andre overtar hovedansvaret, skal de også ha ansvaret. Jeg skal ikke bli noen syvende far i huset, fastslår Paulsen. Han gleder seg over rekrutteringen av unge ledere, og er ikke bekymret med tanke på etterfølgere. Selv drømmer han om mer tid til å skrive.

Tarjei Gilje for www.kristkirken.no