Visste dere hvem som startet den første Søndagsskolen i Norge? Den ble startet i Stavanger i 1844 av en gutt på 20 år som het Svend. Hver eneste søndag møtte han opp kl 8 for å dele Jesus med barna, 50 uker i året! Det eneste to frisøndagene han hadde i året, var konfirmasjonssøndagen og søndagen i romjulen. Vi har så lett for å tenke først på oss selv når vi ser at det er bruk for hjelp. Vi må jo for all del ikke slite oss ut, vi skal jo ha overskudd til å leve og realisere oss selv. Hvilke brann var det som brant i 20 år gamle Svend, som gjorde at han var villig til å legge ned så mye tid og arbeid for å spre evangeliet? Hvordan kunne han gjøre noe som de aller fleste av oss ville sett på som umulig og utenkelig i dag?

 

 

Den andre historien jeg hørte var om en slektning av min bestefar som het Karoline. Hun var en enslig dame som bodde i et gammelt, falleferdig hus. Hun hadde verken toalett eller innlagt vann, og overalt i huset hennes stod det bøtter for å samle opp vann som dryppet fra taket. Når folk spurte henne hvordan hun klarte seg uten toalett og vann, svarte hun bare at folk hadde klart seg uten det i gamle dager, så hvorfor skulle ikke hun klare det. Hver dag gikk hun til en nabo, min bestefars kusine, for å hente det vannet hun trengte. For et par år siden døde Karoline. Da fortalte min bestefars kusine at grunnen til at Karoline levde så sparsommelig, var fordi hun ønsket å gi så mye som mulig til misjon. Hun hadde fått min bestefars kusine til å gå jevnlig til banken for å sende penger for henne til misjon. Ofte handlet det om beløper opp til 10 000 kr. Og dette kom fra en enslig minstepensjonist! Når man hører slikt, er det kanskje ikke så rart at statistikken viser at for hver gammel, trofast giver som dør, skal det 4 unge familier til for å erstatte dem…Karoline gav ikke av sin overflod, hun gav alt hun hadde. Hvorfor er det slik at vi selv ofte bare gir av det vi har til overs? Hvor ofte er vi villig til å gi til Guds rike, dersom vi vet at vi da må gi avkall på goder som de fleste rundt oss har? Hvorfor er vi som oftest bare villig til å gi av vår overflod?

 

 

Jeg sier ikke dette for at noen skal få dårlig samvittighet, jeg sier det fordi jeg kjenner at det utfordrer. Vi tenker kanskje at vi har kommet langt på mange områder, men vi har jammen mye å lære av de som kom før oss. Vi snakker om å ta opp vårt kors, vi snakker om å legge ned våre egne liv. Men hvor ofte er vi villige til i praksis å legge ned vår tid og våre penger der det virkelig koster oss, for å kunne være med å spre Guds rike og samle skatter i himmelen?