For en tid siden intervjuet jeg amerikaneren Rich Marshall. Han har vært pastor. Et av hans utsagn om seg selv og mange pastorkolleger var at ”vi har vært flinke til å utruste de hellige til tjeneste i menighet og tradisjonelt kristent arbeid”. Men i følge Marshall har vi sviktet det store flertallet av troende som har sin primære tjeneste, ikke i menigheten, men der de er plassert i det sekulære samfunnet. Marshall snudde opp ned på dette, begynte å trene folk for det amerikanerne ofte kaller markedsplassen, fortsatte med å ordinere folk til slik tjeneste, skrev boken ”God@Work” og viet seg til å inspirere forretningsfolk og andre til å se sitt yrke som sitt kall.

Nytt fokus
Nå er det som vi hører det samme ropet fra mange kanter på en gang – med forskjellige ord og litt forskjellig vektlegging. Os Hillman minner om at vi i nittiårene var opptatt av ”10-40-vinduet”, området mellom 10. og 40. breddegrad, den delen av verden som hadde flest unådde mennesker. Hillman spiller på vanlig arbeidstid og lanserer ”8-4-vinduet” (9-5 i USA) som det sted hvor det finnes flere ufrelste mennesker enn i hele ”10-40-vinduet”.

Ed Silvoso taler om forvandling av markedsplassen – forretningsliv, undervisningsvesen og myndigheter – og andre sektorer av samfunnslivet. Han kaller ut de kanskje over nitti prosent av kristne som har og skal ha sin primære tjeneste spredt rundt i hele samfunnet.

Forventninger
Mark Stibbe fra England besøkte oss for en tid siden. Han talte om det samme og så frem til den dagen vanlige kristne er like forventningsfulle til hva Gud vil gjøre på arbeidsplassene deres som i kirken. ”Takk Gud, det er mandag!” blir ukens glade bønn. Nå inneholder bokhyllen min hele to bøker med denne bønnen som tittel, en fra USA og en fra England! Begge er utgitt etter Stibbes besøk. Til og med New York Times spanderte store deler av sitt magasin på den nye kristne trenden til å ville forvandle samfunnet – ikke fra prekestolen, men gjennom Herrens vitner midt i hverdagen.

Prege samfunnet
Visst gjelder det evangelisering, men det gjelder også noe mer: å prege samfunnet med nye verdier, Gudsrikeverdiene. Delvis med smerte har vi lært hvor viktig det er at Guds tjenere i kirkelige stillinger kombinerer karakter og Åndsutrustning. Er det viktig i menighet og misjon, er det enda viktigere i samfunnet utenfor. Skal dette bli en virkelighet som ikke bare streifer, men forvandler samfunnet, krever det menigheter som tar alle de hellige på alvor og ruster dem til deres tjeneste.

En nøkkel
I en helt ny bok med den flotte tittelen ”Herligheten vender tilbake til arbeidsplassen” skriver engelskmannen Richard Fleming: ”Det har blitt tydelig gjennom år av trofast innsats at evangeliseringsprosjekt alene ikke kan forvandle en by. I den siste tiden har det blitt øst bønn inn i byenes hjerter for å se forvandling, men selv om forvandling ikke kan skje uten bønn, kan heller ikke bønn alene gjøre det. Så mens menigheten står på med evangelisering og bønneinitiativ, er den triste sannhet at byene våre stort sett forblir uberørt av evangeliet.”

Men er det ikke samfunnsforvandling vi ønsker? Da er de nitti prosentene av de hellige som har sin primære tjeneste i ”8-4-vinduet”, en nøkkel!

Dette burde ikke være nytt for oss, burde det? Noen av oss er gamle nok til at vi lærte å synge med Mathias Orheim: ”Eg har ei teneste stor for Gud frå dag til dag i det stille, der kvardagskleda vert høgtidsskrud og livsens småting så gilde.” Og Hans Nielsen Hauge er visst i ferd med å få en renessanse som forbilde.

Reidar Paulsen i Magazinet 5. mars 2005