Camilla.png

Det lengste vannet har vært vekke om gangen har vært over to uker, så turer til brønnen må av og til til. (Jeg er ikke så god på avstander, men det føles som 200-300m å gå) så jeg får smakebiter av å leve som afrikaner. Vannbøtter på hodet er vanskeligere enn det ser ut som. Men et sted som vi har vært på outreach til, må folk gå 30 kilometer hver vei hver dag for å få tak i vann. Så det er hele tiden sammenlignet med alle andre har vi det fantastisk bra.
Men av og til kommer vannet tilbake, og da jeg verdsetter hver dråpe som kommer ut fra dusjen, selv om vannet som oftest er iskaldt.
Jeg har fått oppleve hvor avhengig jeg egentlig er av vann. Vann til oppvask, klesvask, do-skylling, dusj, håndvask osv..
elektrisiteten er veldig ustabil, så vi tar en daglig risk på å ha ting i kjøleskap/fryser. Og jeg er glad jeg hadde hodelykt og lommelykt med meg, for jeg får bruk for den hele tiden.

Jeg er blitt veldig glad i menneskene her. Det er så gøy når unger kommer for bare være med deg. Et eksempel er to jenter kom løpende for de ville gå med meg og to andre ned til markedet. Så da hadde jeg en i hver hånd, hun ene jenten begynte å synge "fader Jakob " på portugisisk, jeg prøvde å synge med, og etterpå lærte jeg de sangen på norsk. Og gleden de fikk ved at jeg stilte meg i en lære-posisjon var stor. Eller når de sier noe på Makua (som er ett av de 22 språkene som snakkes her i Mosambik), og jeg svarer med noe av det jeg har lært (vi har lært noen basic-setninger som jeg stadig får bruk for), smiler de godt. Spesielt når de spør flere spørsmål enn det jeg har lært, må jeg bare si: sorry, kan ikke mer.
Vi henger rundt med unger/ungdommer som bor her på basen, men også unger/ungdommer som kommer fra landsbyen og besøker basen nesten hver dag.
De har også de som hele tiden spør etter egentlig alt du har på/med deg. Men jeg vil ikke bygge en relasjon på at de bare spør om de hele tiden kan få ting av deg. Selv om jeg kan gi en ting, og ja Gud sier av og til at jeg skal vannflasken min til en tørst dame langs veien, eller kjøpe kokosnøtt til en, eller en tyggis til folk mens vi sitter å har det kjekt. Men en relasjon er gjensidig. Selv på tross av kulturforskjeller, alder, hudfarge og språk.

KartMen jeg merker veldig konkret her at det er større glede å gi, enn å få. Bare det å gi en familie en pose hver med smakstilsetning til drikkevannet, gjorde dagen deres. Men for oss i Norge er det kanskje 10 kroner for å kjøpe poser til hele familien, men for de betyr det mye. Og generelt trenger man ikke gi mye før folk blir overveldet. Men Gud lærer meg mye om det å gi av et rent hjerte, og uansett hva du gjør, gjør det som for Herren. Det du gjorde mot en v mine minste, det gjorde du også mot meg- sier Jesus. Og det Paulus snakker om i begynnelsen av 1.koritnerne kapittel 13 om hvor viktig kjærlighet er for hele min vandring og mitt liv. .for hvis ikke jeg har kjærlighet gagner det meg ingenting å gjøre noe.
Så den viktigste og mest givende gaven jeg kan gi her nede; er tiden min. Og
For to søndager siden etter kirken ble jeg, og to andre invitert på middag til en dame fra landsbyen. For en ære. Hun hadde fem unger, mannen hadde dratt fra henne og hun hadde i tillegg tatt inn en dame som hadde mistet alt etter at hun ble frelst. En av mulighetene Iris ministries tilbyr, er at damer kan få lov å lage kreative ting her på basen,( øreringer, bøker, smykker, armbånd osv), de selger det og dette er med på å gi mat til familien, bambus hus og det de trenger for å overleve. For å prøve å beskrive litt om hvordan vi kom oss dit, vil jeg si at vi gikk i ca 15 minutter, gjennom trange gater på ca 1 meter i bredden max, høye bambusgjerder på hver side, søppelhauger langs veien, til tider går vi oppå en mengde søppel, gjennom et marked, folk som hele tiden vil hilse på oss og ta en hvit person i hånden.
Du ser rett og slett hvordan folk virkelig lever bare ved å gå noen minutter utenfor basen, og jeg innser at vi har stor plass her jeg lever nå. De er veldig gjestfrie, og de gir av det lille de har. Det er noe annet å høre om det, enn å faktisk oppleve det. Det føles ydmykende , men samtidig så lærerikt og kjærlig. Her gir de til oss hva de kanskje bare har nok til for den dagen, og for å ære oss som gjester gir de oss store porsjoner, og de spiste restene av det vi ikke klarte å spise. Man blir glad i de, og det skapes en relasjon. Og den gleden hun har ved å se oss; hun står hver uke utenfor kirken og venter på oss for å si hei, gi oss en klem, spørre hvordan vi har det. Og ofte sitter jeg meg ned, holder hun i hånden, og det elsker hun. For hun føler seg elsket, sett og viktig. For i Afrika sliter mange med med å føle seg viktige, spesielt kvinner. Og det å se gleden hun får gjør det verdt det.

Mosambik_flagPå fredag er det min tur til å ha village Drop off (9-10.november)
Da skal meg og en annen bo med en landsby-mamma ett døgn. Fra romvenninner som allerede har vært, sier de at dette er en utrolig lærerik, det mest spennende og for noen topp fem opplevelser her i livet. Selv om dette kanskje innebærer å sove rett på gulvet, rotter som kryper rett over der du skal prøve å sove, mygg, mye lyder, hanegal, kakerlakker, firfirsler, intens varme, latrine ++.
Selv om dette kommer til å bli max utfordrende, og jeg strekker mine grenser, ser jeg virkelig fram til denne opplevelsen. Jeg tror at dette døgnet kommer jeg til å merke en helt ny avhengighet til Jesus, lære masse om meg selv, om den afrikanske kulturen, deres hjerte og få masse minnerike opplevelser.
Ja, jeg merker til tider at jeg er hvit, lyst hår og blå øyne. Selv om de vet at de får nei og prøver seg, har jeg mistet tellingen på frierier og giftemål. Men det har heldigvis dabbet litt av. Nå har vi fått undervisning om hvordan afrikansk kultur er når det gjelder det, så vi vet hva det vil si å bli behandlet på en respektfull og god måte.

Gud er god, og jeg hører stadig historier om hvordan han har multiplisert mat, helbredelser skjer og Gud forandrer mennesker. Og jeg er privilegert over å få lov til å være med på det som skjer her nede.
For min del har det vært den viktigste og den livslange prosessen om det å lære å elske. Det er så konkret, men så abstrakt. For det ser så forskjellig ut i praksis. Men også det å relatere til Norge. Til mitt hjemland. Ikke så mange er så synlige fattige, og alt det der. Men det er de samme prinsippene som gjelder. Bruk tid med folk, elsk de og plukk fram gullet i folk. Da vil de blomstre.
For å komme med litt uinteressant fakta, så har det har regnet tre ganger mens jeg har vært her nede. En gang den første uken, og en gang forrige uke om natten, og en hel dag i går. Merker at jeg ikke savner regnet helt ennå, og jeg nyter solen selv om det kan bli litt varmt i Afrika uten air condition, og en vifte som fungerer halvveis når vi har elektrisitet. Halleluja. Man blir så takknemlig for ting en en ikke har her, som man tar som en selvfølge hjemme. For eksempel må man her putte dopapir i en kurv, for å ikke tette hele systemet. Mens hjemme tenker man ikke over det i det hele tatt.
Flere uinteresserte fakta er for eksempel at en cola på flaske koster ca 3 -4 norske kroner, du kan få en stor og god kylling og pommes fritt-middag kan koste 30 norske kroner. (60kroner er det dyreste jeg har sett). Jeg føler meg såå elsket, for kylling er noe av det beste jeg vet, billig, lett tilgjengelig og veldig saftig og god.

Veldig innholdsrik avslutning, og savner dere.

Blessings, Camilla Ristesund

Flg_blogg