I vårt tilfelle rammer det helst de som måtte ha forbindelseslinjer til karismatiske menigheter. I andre land kan det ramme andre kristne som har det felles med dem som henges ut i Norge, at de våger å tro og hevde at det finnes noe som er sant og rett, selv om det ikke alltid er moteriktig.
Spaltisten Jay Tolson hevdet nylig i en artikkel i US News & World Report at en aggressiv sekularisme feier over Europa. Det tales om ”den rådende holdningen i europeiske eliter til religion, spesielt tradisjonell religion og spesielt i det offentlige rom”. Den britiske skribenten Karen Armstrong kaller det ”sekulær fundamentalisme”, og Tolson hevder at eksemplene er mange.

Et av de tydeligste eksemplenefikk vi på slutten av fjoråret. Det vakte bare måtelig interesse hos oss fordi det dreide seg om en katolikk. Italia nominerte Rocco Buttiglione til justiskommissær i EU. Han ble straks utsatt for sterke angrep både fra medlemmer av EU-parlamentet og pressen. Det endte med at han måtte trekke sitt kandidatur, først og fremst fordi han hadde samme syn på homoseksuell praksis som sin kirke – og som bibeltroende mennesker i alle slags kirker har!
For tiden er ikke situasjonen for grunnlovsforslaget for EU altfor lyse. Både Frankrike og Nederland har stemt nei til det. Men uansett det er det sannsynligvis et utslag av den samme sekularismen at der ikke var rom i det hele tatt i konstitusjonen for en omtale av det som en gang skapte Europa, den kristne tro og menighet. Romerkirken kjempet for å få en henvisning til Gud med, men lykkes ikke.
Den enorme oppslutningen om pavens begravelse kunne leses som en demonstrasjon av den katolske kirkes styrke. Men var det bare et blendverk som et øyeblikk skjulte tradisjonell kristendoms svake posisjon i Europa?
Tolson nevner også den britiske undervisningsministeren som ble utsatt for en presseomtale som sprengte alle anstendighetsgrenser. Ruth Kelly hadde fått sjelesorg i den katolske organisasjonen Opus Dei. Avisene boltret seg i myter og halvsannheter om Opus Dei – og skrev til og med om den morderiske Opus Dei-munken i ”Da Vinci-koden” – enda der ikke er munker i organisasjonen! Bare den sparsomme forbindelsen til Opus Dei skulle være nok til å diskvalifisere Kelly. Hun overlevde angrepene og fortsatte i stillingen.

Tolkningen av situasjonen i Europaer mangfoldige, både når det gjelder årsaker og følger. Noen vil se den aggressive sekularisme som den logiske følge av den ateistiske humanismen som vokste frem i det nittende århundre. Den judeo-kristne Gud ble ikke lenger sett som kilden for menneskelig frihet og verdighet, men heller som en hindring for begge deler.
Interessant nok er der også dem som vil se den sekulære fundamentalismen som en frukt av den liberale teologien. Intensjonen var å gjøre kristentroen spiselig for det moderne mennesket. Men avkledd det overnaturlige og autoritativ åpenbaring stjal den etter hvert all interesse for kirkens forkynnelse. Den manglet alt det som kunne gi den ekte troverdighet. Så i stedet for å skape tro, skapte den vantro som i neste ledd skaper sekularisme.

Men hvor lenge vil europeerne kunne nøye seg med det? Siste ord er ikke sagt. Magazinets lederartikkel torsdag antyder noe om at Dagbladets mareritt kan bli virkelighet: en rekristning av Norge. Kanskje av Europa? Men det er en annen artikkel.

Reidar Paulsen i Magazinet 11. juni 2005