I ettertid har jeg bedt mye for at han skulle komme seg til Bergen og bo sammen med meg. Men for at han skulle i hele tatt skulle greie seg her, så måtte han også få en jobb. Og det ordnet Gud for ham. Uten at Aleks løftet en eneste finger. Så nå har Aleks bodd sammen med meg siden Juni og vi prater fortsatt sammen nå og da om Gud. Han har foreksempel hørt mye om helbredelser og folk som har blitt satt fri fra problemer og plager. Og Aleks er ikke akkurat redd for de sakene. Han har flere ganger spurt meg om jeg har bedt, siden problemer vi tilsammen har greid å ordne, har løst seg uten konsekvenser. Han har faktisk oppfordret meg til å be for han flere ganger. For eksamen, sykdom osv. Selv har jeg sakt at han kan be selv også, tviler han litt på at Gud hører han. Men jeg tror han en gang gjorde det selv. Han har vært plaget med en munnsår som legger seg over stor del av leppen hans. Han spurte igjen meg, like før jeg la meg, om jeg kunne be for ham før jeg sovnet. Ja, men du vet at Gud hører deg og? sa jeg. Men så glemte jeg den hele saken (hvordan glemmer man noe sånt?). Neste morgen kommer Aleks til meg og sier: Se! Det er nesten borte!
Det er ikke tvil på at Gud hører og rører i Aleks.
Og sist søndag var Aleks med på søndags møte i Krist Kirken, hvor han fikk oppleve mange nye spennende saker. Blant annet tungetale med oversettelse og hvordan menigheten fungerer økonomisk. Akkurat det siste der var for meg veldig skummelt. Hans mor har lenge advart han om at jeg bare ville ha han med i menigheten for at vi skulle ta pengene hans. Så når Reidar snakker om givere som gir 10 000 i måneden, blir jeg litt nærvøs for Aleks. Men igjen viser han forståelse og tiltro til meg.
Veien til Gud for Aleks er kort. Ekstrem kort. Men jeg tror Gud bare vil ta seg tid meg Aleks. Vise han ting før han tar et standpunkt. Så be gjerne for Aleks. Og ta gjerne kontakt med ham, neste gang du ser jeg går sammen med en som er nesten dobbelt så høy som meg.
 
Hilsen Morten