”Religiøs tru ville forsvinne i takt med modernisering og sekularisering av samfunnet, trudde ein generasjon vestlege intellektuelle. I dag er religion i vekst over store delar av verda. I Noreg blomstrar religiøsiteten i vid meining,” skrev Bergens Tidende i årets påskemagasin for å varsle en større serie artikler. Avisen har altså oppdaget det en rekke observatører i den vestlige verden for lengst har sett. De store ”Gud er død”-oppslagene fra seksti-årene synes å være mer passé enn noensinne. Den bevisste og mindre bevisste interessen for det vi med et bredt ord kan kalle det ”åndelige”, springer en i øynene fra både tenkelige og utenkelige hold.

Det betyr ikke at vi uten videre står midt i en kristen vekkelse. Vi har å gjøre med det BT kaller ”religiøsiteten i vid meining”. Samme magasin har et stort intervju med Margit Sandemo og varsler artikler om nyreligiøsitet og sjamanisme. Oppvåkningen gjelder fenomener som ofte har fått kristne til å trekke seg tilbake i frykt, og noen til å fordype seg i bisarre konspirasjonsteorier.

Uten et øyeblikk å nekte for at mye av den nye religiøse interessen åpner for demoniske krefter, vil jeg likevel hevde at den like mye åpner dører for evangelisering og i Guds time, vekkelse. Men en sekularisert kirke med en utvannet og rasjonalistisk teologi vil være sjanseløs i det nye åndsklimaet. Det samme vil langt på vei gjelde konservative, evangelikale menigheter som bygger sin evangelisering på en apologetikk som kanskje hadde en funksjon i de to forrige århundrene.

Den nye tid som bryter gjennom i hele den vestlige verden, ligner mer på de første apostlers tid enn noe Europa har sett på lenge. De første kristne visste at de var en minoritet i en verden behersket av åndskrefter som slett ikke ønsket å bøye seg for den Herre de kristne bekjente. De første århundrenes historie er beretningen om det misjonsforskerne kaller power encounters – kraftkonfrontasjoner – der menigheten representerte seierherren – og beviste det! Det samme skjer hver dag i de deler av verden hvor den kristne menighet vokser raskest.

Jeg tror den kristne menighet kan ha en gylden tid foran seg. Den nye religiøse interessen skulle ikke skremme oss. Men skal vi igjen bli erobrere i stedet for museumsvakter, trenger vi alt det Herren har gjort ferdig for sin menighet. Han lovte kraft fra det høye. Han talte om de tegn som skulle følge de troende. Paulus skrev om ”Ånds og krafts bevis” og en tjeneste ”ved ord og gjerning, ved kraften i tegn og under, ved Åndens kraft”.

I møtet med en religiøs omverden trenger vi ordet om korset løftet høyt. Og vi trenger hele registeret av åndelige gaver. Ikke minst trenger vi det profetiske, åpne ører til å høre det Herren sier, øyne til å se det han vil vise oss, en munn til vitnesbyrdet og en hånd å legge på de syke.

Flere og flere av våre medmennesker erfarer at deres verden er mer enn det materielle. Skal vi møte dem med frimodighet, trenger vi å bli åndelige i beste forstand av ordet.

Reidar Paulsen i kommentar i Korsets Seier 13. april 2007