Jeg blir litt nervøs av skriveriene og forklaringene. Høsten 1994 og i lange tider etter skyllet Faderens velsignelse, som menigheten i Toronto kalte det, over oss som er forfriskende vær. Det brøt ned barrierer i oss og mellom oss og rundt oss. Mennesker fikk avgjørende møter med Gud, møter som satte dem fri på mange felt. Vi så en ny iver til bønn, til Bibellesning og til tjeneste. Fruktene høster vi den dag i dag.

Var der ekstremt? Ja, det som med et galt ord ble kalt manifestasjonene, var det kanskje. Men de var med å utvide grensene og rive ned menneskelagede forestillinger (les: fordommer) der vi satte grenser Gud! Og når mennesker reiste seg fra gulvet, når den overveldende latteren stilnet et øyeblikk eller gråten tok en pause, møtte vi skinnende øyne og dyp glede og kjærlighet til vår gode Gud.

Jeg fortalte om dette på er arbeidermøte i Baptistsamfunnet. Noen av de eldste blant dem nikket gjenkjennende. De hadde opplevd radikale vekkelsestider unge år og kjente smaken. Noen yngre kunne ikke forstå hvorfor så mange falt og ble liggende i lange tider når de ble bedt for. En av de gamle forklarte at slik måtte det ofte skje når et større mål av det guddommelige traff et dødelig menneske. ”Hadde vi hatt våre herlighetslegemer allerede nå, hadde vi tålt det bedre.”

Noe av det jeg hørte John Arnott fortelle i Toronto, ble retningsgivende for oss. Han fortalte at han en gang før hadde vært på vei inn i en fornyelse av samme slag. Men han ble nervøs da han så hvordan Ånden manifesterte seg – og han satte grenser – og bevegelsen stoppet. I 1994 bestemte han seg for heller å gå feil ved å tillate for mye, enn å ta feil ved å stanse det Gud gjør.

Jeg håper at det som skrives om mindre ekstremt nå, ikke betyr at bevegelsen er blitt ”domesticated”; et ord som brukes om det som skjer når villdyr temmes og blir husdyr!

Smaker det bedre om det blir mindre ekstremt?
Alt skal prøves på Skriften! Ja, det gjorde vi i 1994 og 1995 og 1996 (og vi fant selvfølgelig at de første kristne var mye mer ekstreme enn vi var). Og ingen motstandere som ble vunnet over på Toronto-siden av det.
Nå ser det ut som vi skal prøve med ”mindre ekstremt”, men der er neppe noen motstandere som blir overvunnet av det heller.
Og jeg undrer meg på de store oppslagene om at Torontobevegelsen forkynner budskapet om korset. Er det noe sensasjon? Toronto Airport er en evangelikal menighet som har forkynt det budskapet både før og etter 1994.

Når tilsynelatende det er flere i Norge som omfavner Toronto i dag enn i 1994, er det sikkert at det er Toronto som har forandret seg (mye mulig, hva vet jeg)? Eller er det det åndelige klima i Norge som er forandret?