Og det slår meg hvor fullstendig feil Bultmann tok. For det første var det aldri umulig for troens folk å tro på de nytestamentlige beretningene både om en åndelige virkelighet og han som er seierherre over alle onde åndsmakter. Men for det annet: Bultmanns ”modernisme” virker i dag mer og mer avlegs. For det moderne menneske som benytter seg av all verdens tekniske fremskritt, blir også mer og mer åpent for at det finnes både en åndelig virkelighet og åndelige krefter som påvirker menneskers liv og velferd.

Den som i går minnet meg om at populærkulturen er opptatt av demoner og andre åndelige krefter, er Arild Wågbø. Jeg kjente ham ikke før han ringte en dag for et par uker siden. Han presenterte seg som journalist i Det Nye. Hva visste jeg om Det Nye? Der var en svak erindring om at det var et slags ukeblad for ungdom. Men det var tydeligvis lenge siden. Nå er det et blad der hovedmålgruppen er moderne kvinner mellom 20 og 35 år.

Demonutdrivelser for moderne kvinner
Wågbø ville skrive om demonutdrivelser! For moderne kvinner mellom 20 og 35! Ved hjelp av weben hadde han oppsporet et intervju i Vårt Land om den befrielsestjenesten Kristkirken har. For å gjøre historien noe kortere: Søndag hadde Det Nye fotograf på plass på gudstjenesten vår (jeg var der ikke og har ikke snakket med fotografen, men han sa at under lovsangen tok det virkelig av!). Onsdag var Wågbø i Bergen og intervjuet både Iversen og Iren Aglen fra befrielsesteamene og et av våre medlemmer som har opplevd en gjennomgripende befrielse. I går kom journalisten til Sola der vi er på ferie, og jeg var sammen med ham to-tre timer. Det var en omfattende samtale om nesten alle sider av menighetens liv. Og vi undres: Er dette virkelig stoff for moderne mennesker? Er det nok et tegn på at mennesker i vår tid er mer åpne for det åndelige enn forrige generasjon? Og hvis det er slik: Hvem skal gi dem the real thing så de ikke skal måtte leve på surrogater som skader uansett fete løfter om helse og lykke?

Allsidig tjeneste for mange behov
Noe annet som slo meg under intervjuet, er hvor mange tjenester vi har i menigheten, tjenester som er der for at enkeltmennesker skal kunne få avgjørende møter med Gud. Nå tenker jeg ikke primært på alt det som skal til i gudstjenester, cellegrupper, barne- og ungdomsarbeid. Men jeg tenker på
- veiledere som er klar til å be for alle behov etter hver eneste gudstjeneste
- sjelesørgere som er klar til å møte mennesker gjennom hele uken
- befrielsesteamene som er rede til å ta seg av mennesker både til indre helbredelse og befrielse fra onde åndsmakter
- profetiske team som i etterkant av gudstjenestene søker ord og bilder fra Gud for mennesker som ønsker det
- evangeliseringsteam som går ut på gater og streder for å be for mennesker til helbredelse og vitne om Jesus (Evangelisering i Ånd og kraft lørdager)
I tillegg kommer spontane hendelser i nabolag, på arbeidsplasser og studiesteder og hvor det måtte være.

Jeg er selvsagt spent på hva Det Nye-journalisten får ut av besøket i Bergen og samtalen her. Kanskje dere som leser dette, vil være med å be om at artikkelen får en form som ærer Gud og åpner veier for Den Hellige Ånd inn i mange ”moderne” menneskers hjerter?