Selv om det var vinterferie, hadde en flokk funnet veien til Slåtten skule lørdag ettermiddag. Som så ofte det siste delte jeg med denne gruppen også det bibelske budskapet om at vi har en Gud som var og som er og som kommer, en Gud som stadig på nytt intervenerer i vår verden, vår virkelighet. Guds Messias, Jesus, kalles rett frem ”den som skal komme”. Og vi hører at noe av kjennetegnet når han kommer, er noe som kan ses og høres, tegn – og at de fattige evangeliseres. Vi lengter etter hele pakken! Jeg drar rundt til menighetene og velsigner dem med hellig uro.

Senere i går kveld hadde vi eldstemøte og kunne bruke tid sammen til å snakke om menigheten og veien videre. Det er alltid en glede å sitte sammen med voksne menn som er brennende opptatt av den menigheten og det kallet Herren har gitt dem. Mindor Tonheim som er forstander for menighetene både i Førde og Florø, har gjort en pionerinnsats som planter i Sogn og Fjordane.

Jeg skal ikke skrive mer om gudstjenesten i dag enn at det var herlig stund med en påtakelig åpenhet for Gud både i lovsang og under prekenen. Det var lett å få avlevere det Gud hadde minnet meg om å forkynne.

Jeg var alene i bilen begge veier. Nei, var jeg nå det? Sverre Bjørnhaug, rektor på Veien, er nettopp tilbake fra en menighet i California, en menighet som jeg gjerne vil besøke sammen med helst hele staben og hele eldsterådet Kristkirken og flere til. Hovedpastoren der heter Bill Johnson, og Sverre har lånt meg en serie av hans prekener på CD. Så jeg hadde godt selskap i bilen – jeg rakk seks prekener av Johnson! Det er fascinerende stoff. Hans tema var ”The Church of Power”, og noe av tesen hans er at vi skylder menneskene rundt oss å møte dem med mer enn ord og ideer; vi må møte dem med Guds kraft! Er det ikke det vi lengter etter? Se på det jeg skrev tidligere om hellig uro.