Resultatet ble for farlig for både avisens høyrøstede, antatte kjernetropper – en skrev et innlegg og ”vi har også fått noen mailer og telefoner om saken” – og tilsynelatende for redaktørene selv. Liv Huse Olsen var åpenbart for positiv til det hun opplevde! For for forsvarerne av det William d’Artega treffende har kalt konsensusortodoksien, er nemlig Torontobevegelsen pr. definisjon noe negativt og truende som Dagen pent har å skildre slik, uansett hva deres utsendte medarbeider måtte oppleve. Opplevde hun noe positivt i en så suspekt sammenheng, blir det påkrevd at redaktørene ridderlig rykker ut og tar på seg skylden for at det gikk så galt at avisen leverte det en venn av både meg og avisen kalte for ”det mest positive som er skrevet om Torontobevegelsen i norsk presse”! Skrekk og gru!

Ja, ja, Dagen har vært flittig med å finne andre intervjuobjekter som har et mer distansert forhold til ”svermerne” fra Toronto. Sammen med redaktørenes grundige forsvar kan de sikkert redde avisens ære.

Forresten sa et av intervjuobjektene, redaktør Erling Rimehaug i Vårt Land, noe jeg likte godt: der er forskjell på å være kritisk og å være negativ.

PS. Jeg synes Liv Huse Olsens "kommentar-reportasjer" var velskrevne, interessante, nøkterne og informative. Men det er selvsagt min "subjektive" mening og derfor en smule suspekt.