Da hun var 16. ble der oppdaget en syste i ryggraden, og de måtte fjerne et ben. Hun har vært avhengig av diverse medisiner i alle år. Blod gjennomstrømningen ble dårligere, og hun måtte i 2002 amputere deler av venstre fotblad.

Hun ble veldig syk i slutten av april 2007. Vi ba for henne hele tiden, og hun kom ut fra sykehuset, dog meget redusert. Vi kom på ferie til Riga, 29/6. Maija var veldig svak, og hadde problemer med å sitte i sengen. Hun klarte ikke å lese, fordi hun mistet litt av synet. Hun hadde heller ikke følelser i bena.

Hun har stor tillit til meg, og lot meg be for henne på Norsk.  ;-) Noe jeg gjorde hele tiden. Det ble konstatert etter blodprøve i juli, at hun har hatt 2 hjerneslag. Det forklarte jo en hel del. Spesielt det med synet. Vi begynte å be veldig konkret om styrke i bena, og sakte men sikkert klarte hun å sitte. Vi hjalp henne til å trene litt også.

Jeg ba til frelse med henne i slutten av juli. Vi overtalte henne til å bli med oss til Bergen, og ganske motvillig sa hun til slutt ja. De første dagene i Bergen, var hun veldig svak, og lå for det meste i sengen. Vi fortsatte med forbønn, og jeg leste en del for henne fra Salmene. Hun ble med oss i kirken, og trivdes godt med det. Da Bill Johnson kom til Bergen, ble hun med for å høre på ham også, og ville gjerne ha forbønn. Omtrent alle de symptomene han nevnte passet på henne.

Hun begynte å få følelsen tilbake i beina da Bill, og en kvinne fra teamet ba, og hun klarte å vippe føttene opp og ned. Hun kjente også at det var ”elektrisitet” i ryggen. Hun livnet til etter denne sekvensen, og begynte å reise seg opp på egen hånd hjemme. Vi fortsatte med bønn, og ikke minst med å tale tro inn i hjertet hennes. Hun klarte etter hvert å bevege seg alene rundt i huset. Hun klarte å lese igjen. Turen opp og ned trappen, gikk fortere og fortere. Hennes største drøm, fra barndommen var å få reise til Norge. Hennes nest største drøm ble oppfylt 8/10. Da tok jeg henne med på tur med Harley-Davidson.

Hun reiste tilbake til Riga 22/10. Pr i dag er hun begynt å bli svakere igjen. Hun savner nok Norge, og jeg er sikker på at dette også er en Åndelig kamp.

 

Vi er takknemlig for videre forbønn

Inâra og Per-Alfred