Harper fortsatte: ”Johannesevangeliet er bygget opp rundt det han kaller ’tegn’, og den største delen av disse er helbredelser. Slik finner vi Jesu helbredelser i hjertet av det fjerde evangelium. Enhver som leser evangeliene for første gang, må konkludere med at Jesus helbredet de syke og at forfatterne betraktet denne tjenesten som en vital del av det han var kommet for å gjøre og lære.”

Apostelen Peter gir oss sine oppsummeringer av Jesu jordiske tjeneste i møtet med Kornelius og hans hus og viser til ordet tilhørerne alt kjente til – det må ha vært en allmenn kjent beskrivelse - ”om at Gud salvet Jesus fra Nasaret med Den Hellige Ånd og kraft, han som gikk omkring og gjorde vel og helbredet alle dem som var underkuet av djevelen, fordi Gud var med ham” (Apg 10,37-38).

Disse tegn skal følge dem som tror
Det er også en uløselig del av evangeliene at Jesus tidlig ga sine disipler både et forkynneroppdrag og autoritet og kraft til å helbrede og drive ut onde ånder. Og de gjorde det, først de tolv, så de sytti.

Ved avskjeden gjentok Jesus forkynneroppdraget, misjonsbefalingen. Men han sa også: ”Og disse tegn skal følge dem som tror: I mitt navn skal de drive ut onde ånder. De skal tale med tunger. De skal ta slanger i hendene, og om de drikker dødelig gift, skal det ikke skade dem. På syke skal de legge sine hender, og de skal bli helbredet” (Mark 16,17-18).

Det er denne kombinasjonen av ordet og tegnet som særpreger nesten alt vi finner av beskrivelser av de første kristnes evangelisering og misjon. Markus skildrer det pregnant: ”Men de gikk ut og forkynte overalt. Og Herren virket med og stadfestet Ordet ved de tegn som fulgte med” (Mark 16,20).

Et av referatene fra Paulus’ virksomhet er nesten enda vakrere: ”De talte frimodig i Herren, som gav sitt eget nådesord vitnesbyrd, idet han lot tegn og under skje ved deres hender” (Apg 14,3). Eller hva med Hebreerbrevets beskrivelse: ”Og Gud selv vitnet med, både ved tegn og under og mange slags kraftige gjerninger, og ved å gi Den Hellige Ånd etter sin vilje” (2,4).

”En av de forbausende ting ved Jesu helbredelsestjeneste var at han aldri prøvde å holde på den for seg selv, som om han skulle være den eneste som kunne helbrede. Han delte tjenesten, først med de tolv, så med de 72, og til slutt med hele menigheten,” skriver Francis MacNutt.

En trist krimhistorie
Sitatet er hentet fra en bok fra den over åtti år gamle forfatteren. Den heter The Nearly Perfect Crime (den nesten perfekte forbrytelse). Den begynner med et større bilde av Jesu og urkirkens tjeneste. Men den stopper ikke der. Visst er det riktig som MacNutt sier: Like fra pinsefestens dag i Jerusalem, ja, ”i de neste tre hundre årene var de kristne stolte over sitt helbredelsesoppdrag og ba entusiastisk for de syke og kastet ut demoner”. Visst er det korrekt at ”i stedet for å mane til forsiktighet og frykt, oppmuntret lederne i den tidlige kirken alle til å bli mer aktive – ’Kom dere ut og helbred og kast ut onde ånder’.”

Men på et eller annet sted ble denne tjenesten nesten helt borte. Det er her MacNutt taler om en nesten perfekt forbrytelse. Hva er forbrytelsen? Det er altså forsømmelsen av helbredelsestjenesten, og det som for MacNutt er den nødvendige forutsetningen: Den Hellige Ånds dåp. Hvem er forbryteren som nesten har lykkes? Det er lett å tenke på menighetens fiender. MacNutts hovedsvar finnes imidlertid i undertittelen på boken: ”Hvordan kirken nesten drepte helbredelsestjenesten.” Kanskje det er det tristeste i denne krimhistorien? Det var ikke kirkens motstandere som greidde å skyve Åndsdåpen og helbredelsestjenesten ut i periferien. Det var gode menn med anerkjente posisjoner i kirken.

Boken er stor, og den er lærd. Men den er på samme tid både lettlest og spennende. MacNutt følger temaet sitt fra Bibelen og gjennom kirkehistorien like frem til pinsebevegelsen, den karismatiske fornyelsen og den tredje bølgen.

Gjenreisning
Francis MacNutt er selv en av de ruvende pionerer i gjenreisningen av helbredelsestjenesten i vår tid. Hans første bok om helbredelse (Healing) kom allerede i 1974. Det er interessant å se hvordan forlaget presenterte ham. Utgaven vi har for hånden, er 11. opplag, trykt i 1980. På omslaget står det blant annet: ”Fader Francis MacNutt var en av de første katolikker som var involvert i den karismatiske fornyelsen og i praksisen å be for helbredelse i bønnegrupper.” Han var påvirket av både andre katolske karismatikere og protestanter. Senere forlot han den romersk-katolske kirke og ble episkopal. Sammen med sin hustru Judith ble han en av de absolutte banebrytere for forbønn for syke og for befrielse fra onde åndsmakter.

Kanskje biter av hans oppsummering av ”forbrytelsen” gir den beste beskrivelse av den gjenreisning han og mange andre roper til Gud etter? Vi ble frarøvet Den Hellige Ånds dåp og mange av de åndelige gavene, det som gir oss å erfare hva det er å være nye skapninger i Kristus. De som utførte forbrytelsen, gjorde det med de beste hensikter, de trodde de renset og vernet troen.

Fra begynnelsen av kunne alle troende være redskap for helbredelse, så ble det bare de ordinerte som kunne gjøre det, så mistet de troen på helbredelse – og det endte opp på én hånd som i de kongelige helbredelsesgudstjenester (!) som døde ut for tre hundre år siden.

Tjenesten fikk også en fortsettelse i nøye kontrollerte liturgier med skrevne bønner bedt av embetsbærere – eller hvis du er katolsk eller ortodoks – ved helligsteder der du kan be om forbønn fra en helgen. ”De fleste helbredelser ble sett på som et sjeldent tegn eller under, et mirakel for å bevise at et eller annet er sant, og ikke som en dagligdags hendelse som skjer ganske enkelt fordi Gud elsker sine syke barn og hater å se dem lide.”

Normalkristendom
Hvis det bilde Apostlenes gjerninger gir av menigheten den første tiden, gir oss et hint om hva normalkristendom er, burde det tenne den samme lengsel i oss som den som har preget Francis MacNutt gjennom et langt liv. Han er ikke alene i sin lengsel. Flere og flere troende griper den, og flere og flere går simpelthen til sine medmennesker og tilbyr seg å gjøre det Jesus sa de skulle, nemlig å legge hendene på de syke. Selv i vår vestlige verden er vitnesbyrdene om helbredelse stadig hyppigere.

De første kristne, de som hadde opplevd pinsedagen og helbredelser og frelse i stort tall, vek ikke tilbake for å be om mer. De var forfulgt, men ba frimodig: ”Og nå, Herre! Hold øye med deres trusler, og gi dine tjenere å tale ditt ord med all frimodighet, idet du rekker din hånd ut så helbredelse og tegn og under skjer ved din hellige tjener Jesu navn” (Apg 4,29-30).

Reidar Paulsen i Dagen 16. mai 2007