En karismatisk menighet

Mange mennesker vil si at Kristkirken i Bergen (KiB) er en karismatisk menighet. Det vil vanligvis bety at vi er en menighet preget av den strømmen som kalles den karismatiske fornyelse eller bevegelse. Caplex definerer den slik: ”
karismatiske bevegelse,den, interkonfesjonell vekkelsesbevegelse som oppstod i USA rundt 1960; legger særlig vekt på fenomener som tungetale, helbredelse ved bønn og håndspåleggelse.” Wikipediasier bl.a.: ”Charismaticis an umbrella term used to describe those Christians who believe that the manifestations of the Holy Spirit seen in the first century Christian Church, such as healing, miracles and glossolalia, are available to contemporary Christians and ought to be experienced and practiced today.”

Dermed er det sagt at ikke alle kristne eller kristne menigheter er karismatiske, men at de som går under denne paraplyen, egentlig mener at alle burde være det! KiB vil ikke nøye seg med de manifestasjonene som er nevnt i Wikipedia, men ha med hele registeret av åpenbaringsgaver (1 Kor 12,7ff), mer permanente gaver (Rom 12,6ff oa) og Kristi gaver (ofte kalt tjenestegavene – Ef 4,11).

KiB er altså en karismatisk menighet fordi den regner med at gavene er for vår tid og normalt skulle prege både menighetens indre liv og dens tjeneste i verden. Skriften sier at alle (med)lemmer har fått sin del av nådegaveutrustningen: 1 Pet 4,10: “Etter som enhver har fått en nådegave, så tjen hverandre med den som gode husholdere over Guds mangfoldige nåde.” Ordet nådegave i dette verset er nettopp kjarisma, det som er opphavet til betegnelsen karismatisk.

Mer enn karismene

Men både KiB og andre menigheter vil hevde at deres ønske ikke bare er å se ”fenomener som tungetale, helbredelse ved bønn og håndspåleggelse” i menighetens liv og misjon. Vekten har fra den karismatiske fornyelsens frembrudd vel så mye vært Åndsdåp eller Den Hellige Ånds fylde. I KiB har vi fra før menighetens start sagt at vi ønsker å være åpne for all Åndens gjerning. Da blir det tale om noe langt mer enn karismene.

Både Bibelen og vekkelseshistorien viser oss at når Ånden faller over enkeltmennesker, en forsamling eller et sted, oppstår det en rekke fenomener. Mennesker får et nytt møte med Gud, og noen ganger får denne berøringen høyst observerbare uttrykk. Mange kristne i den vestlige verden fikk oppleve det fra litt før midten av 1990-årene. I pressen ble det talt om ”lattervekkelsen”. Og det er riktig at mange mennesker opplevde at Ånden ga dem en befriende og nesten ustoppelig latter. Mange greidde ikke å stå på beina.

Men det var slett ikke alle som opplevde latter, slett ikke som det eneste synlige eller hørlige uttrykket for at noe skjedde med dem. Ikke alle måtte overende på gulvet. Over litt tid ble det mest typiske nettopp at de observerbare fenomenene var så varierte – fra det usynlige til det ytre sett dramatiske. Gud møtte hver enkelt som det menneske det var, og i den situasjonen det befant seg menneskelig og åndelig. Gud har skapt oss forskjellig og gir individuell behandling.

I den karismatiske fornyelsens første tid i Norge skrev bibellæreren Sigvart Riiser en artikkel hvor han brukte Hans Nielsen Hauge som eksempel. Gjennom hele livet kom Hauge stadig tilbake til sin Åndsdåpsopplevelse på åkeren i 1796. Men han gjorde aldri sin opplevelse til norm for hvordan andre skulle oppleve det. Å bli fylt av Ånden er normativt for alle troende. Hvordan det skjer og oppleves er ikke likt for alle.

Enhet og forskjell

Den kristne menighet er en organisk enhet. Nesten alle bildene NT bruker om den, er organiske, ikke minst det paulinske hovedbegrepet Kristi legeme. Og nettopp det uttrykket viser med all tydelighet at enheten ikke består av likhet – men forskjell. At vi er forskjellige, er en forutsetning for vår enhet. Vi er skapt forskjellige, og selv som nye skapninger i Kristus beholder vi de skapelsesmessige forskjeller. Så kommer Herren og binder oss sammen ved sin Ånd, men forsterker forskjellene(!) ved å gi oss nådegaver og gjøre oss til lemmer på sitt legeme. 1 Kor 12,12-13: ”For likesom legemet er ett og har mange lemmer, men alle legemets lemmer er ett legeme, enda de er mange, slik er det også med Kristus. For med én Ånd ble vi alle døpt til å være ett legeme, enten vi er jøder eller grekere, treller eller frie. Og vi har alle fått én Ånd å drikke.”

I denne sammenhengen formaner apostelen oss til å ha respekt for forskjellene. Det gjelder respekt for den gaven Gud har gitt meg – og jeg tror trygt vi tør føye til: den opplevelsen Gud har gitt meg. 1 Kor 12,15-16: ”Om foten skulle si: Fordi jeg ikke er hånd, hører jeg ikke med til legemet! - så hører den like fullt med til legemet. Om øret skulle si: Fordi jeg ikke er øye, hører jeg ikke med til legemet! - så hører det like fullt med til legemet.” De andre skal ikke være norm for det Gud gjør med meg og gir meg!

Det gjelder respekt for den gaven Gud har gitt andre (det som ikke er som det fantastiske Gud har gitt meg) – og den opplevelsen han har gitt dem (den som ikke er like fantastisk som min opplevelse). 1 Kor 12,17: ”Dersom hele legemet var øye, hvor ble det da av hørselen? Hvis det hele var hørsel, hvor ble det da av luktesansen?” Jeg er ikke normen for å (be)dømme det Gud gir og gjør med andre.

1 Kor 12,18: ”Men nå satte Gud lemmene, hvert enkelt av dem, på legemet, slik som han ville.” Han vet antakeligvis best.

Den religiøse ånd

Den religiøse ånd er en betegnelse om ikke finnes i Bibelen. Der er ingen tvil om at det finnes det en kunne betegne som ”religiøse” åndsmakter hvis en med det mener demoniske krefter som står Gud imot og vil stjele den tilbedelse og hengivelse som med rette er hans. Men siden dette ikke er et bibelsk begrep, er en hele tiden avhengig av den som bruker det, også definerer hva vedkommende legger i det.

Noen skal ha sagt: ”Den religiøse ånden roper aldri, den er alltid stille.” 1. Kongebok 18 har en livlig skildring av en konfrontasjon mellom Herrens Ånd representert ved profeten Elias og det som nesten uansett definisjon må kunne kalles en religiøse åndsmakt – Ba’al – representert av hans profeter. Der er ingen tvil om hvem som roper og hvem som er ”stille” her. 1 Kong 18,26-29: ”… De stelte den til og påkalte Ba'als navn fra morgen til middag og ropte: Svar oss, Ba’al! … Og de hinket omkring det alteret de hadde reist. … Da ropte de enda høyere og flengte seg med sverd og spyd, slik som de hadde for skikk, til blodet rant ned over dem. … de holdt på å rase til bort imot den tid da matofferet blir båret fram.” Beretningen bruker aldri ordet ”rope” i forbindelse med Elias her: ”Da sa Elias.”

Guds Ånd åpenbarer seg for og ytrer seg i og gjennom mennesker på høyst forskjellig vis. 1 Kong 19,11-12: ”Han sa: Gå ut og stå på fjellet for Herrens åsyn! Og se, Herren gikk forbi. Foran ham fór en stor og sterk storm som kløvde fjell og knuste klipper, men Herren var ikke i stormen. Etter stormen kom det et jordskjelv, men Herren var ikke i jordskjelvet. Etter jordskjelvet kom det en ild, men Herren var ikke i ilden. Etter ilden kom lyden av en stille susen.”

Noen ganger er beskjeden: 2 Mos 14,14: ”Herren skal stride for dere, og dere skal være stille.” Alt patriarken Isak gikk avsides for å ha ”en stille stund” (1 Mos 24,63). Andre ganger er oppfordringen: Jer 33,3: ”Rop til meg, og jeg vil svare deg, jeg vil forkynne deg store og ufattelige ting, ting som du ikke kjenner.” Der er en rekke slike oppfordringer til å rope til Herren, men samtidig ser det ut til at Guds motstandere (drevet av den religiøse ånd?) stadig ropte de også. Luk 23,23: ”Men de trengte på med høye rop og krevde at han skulle korsfestes. Og deres skrik fikk overtaket.”

Rop eller mangel på rop er antakeligvis en dårlig indikator på hvilken ånd som er drivkraften.

Religiøs aktivitet

En av dem som har skrevet en del om den religiøse ånd, er Rick Joyner (Overvinne den religiøse ånd, norsk utgave 2002, Profetiske Folks Forlag, Lier). Han definerer begrepet slik:
”En religiøs ånd er en demon som prøver å sette inn religiøs aktivitet som en erstatning for Den Hellige Ånds kraft i våre liv.”Videre sier han: ”Dens primære hensikt er å få Menigheten til å ’ha en ytre form for gudsfrykt, men fornekte dens kraft’(2. Tim 3:5).” (side 13).

I bevegede tider der det skjer mye og mange mennesker får et fornyet møte med Guds Ånd, kan det være fristende for den som selv berøres på spesielle måter av Gud, å begynne å tenke at dette burde alle oppleve, underforstått ”på samme måte som jeg”. Andre som ikke har det på samme måte, føler seg utenfor eller opplever situasjonen som et press til konformitet. Fristelsen til å etterligne det andre opplever, er nær – ikke bare på grunn av konformitetspress, men også fordi jeg vil så gjerne oppleve det samme.

Joyner har en serie faresignaler som indikerer at en religiøs ånd kan være på ferde. Her er et par av dem:

”14. Vil ta overdrevent anstøt av sterke følelser. Når mennesker som er under en religiøs ånd møter Guds sanne liv, vil det vanligvis virke for dem som overdrevet, følelsesbetont og demonstrativ, slik som David viste da han brakt Guds ark inn i Jerusalem. (se 2. Sam 6:14-16).” (side 66).

”15. Vil bruke følelser som en erstatning for Den Hellige Ånd. Dette kan virke som en motsigelse til det forrige punktet, men den religiøse ånd vil ofte bruke motstridende posisjoner i sine bestrebelser etter å bevare seg selv og opphøye seg selv. Denne bruken av føleri inkluderer slike ting som å forlange gråting og hulkning som bevis på omvendelse, eller ’å falle under kraften’ som bevis på at en er blitt berørt av Gud. Begge disse ting kan være bevis på et sant verk av Den Hellige Ånd; det er når vi krever disse manifestasjonene at vi begynner å bevege oss i en annen ånd.

Under den første store oppvåkning [’Great Awakening’] i Amerika på 1700-tallet, skjedde det ofte under Jonathan Edwards møter av noen av de tøffeste og mest opprørske menneskene falt i bakken og ble liggende i opptil 24 timer. De sto opp forandret, og slike manifestasjoner av Den Hellige Ånd var drivstoffet i De store oppvåkningene. Men allikevel understreket Edwards at mennesker som etterlignet manifestasjonene gjorde mer for å stoppe den store oppvåkningen enn vekkelsens fiender.” (side 67-68).

Der er all grunn til å anbefale resten av Joyners liste til selvransaking – ikke som redskap for å stemple våre medkristne.

Jesu Kristi sinn

Vi våger å tro at vi er på vei inn i en ny vekkelses- og fornyelsestid. Har vi ikke lenge bedt med menigheten i Jerusalem? Apg 4,29-30: ”Og nå, Herre! Hold øye med deres trusler, og gi dine tjenere å tale ditt ord med all frimodighet, idet du rekker din hånd ut så helbredelse og tegn og under skjer ved din hellige tjener Jesu navn.”

Den gangen svarte Gud med å fylle alle med Den Hellige Ånd. Når det skjer, kan alt skje. Alt godt kan skje. Men på samme tid: Fienden reiser seg til motstand. Og kan han ramme menighetens indre liv – fellesskapet og respekten, ydmykheten og kjærligheten, går vi glipp av mye av det Herren ønsker å gi oss del i.

Derfor: Fil 2,3-5: ”Gjør ikke noe av ærgjerrighet eller av lyst til tom ære, men akt hverandre i ydmykhet høyere enn dere selv. Ingen må bare se på sitt eget, men enhver må også ha de andres gagn for øye. La dette sinn være i dere, som òg var i Kristus Jesus.” Fil 2,2-5 i en moderne oversettelse: ”… gjør meg virkelig glad ved å leve i harmoni med hverandre. Elsk hverandre, vær enige i sjel og sinn, strev mot de samme målene. Vær ikke egoistiske og forsøk ikke å imponere hverandre. Vær heller ydmyke og sett hverandre høyere enn dere selv. Ikke bare tenk på det som er godt for dere selv, men tenk også på andre sine behov. Ha den samme innstillingen som Jesus Kristus hadde.” (Nye Levende Bibelen).

Bergen, 15. august 2006 – Eldsterådet i Kristkirken i Bergen