Like visst som reportasjer om tegn, under, helbredelser og for mye norsk kristendom andre uvante fenomener kommer på trykk, dukker det opp en serie ”bedømmere” på kronikkplass og ellers – ofte de samme personene for hver ny bølge.

Jeg tror i aller høyeste grad at vi er kalt til å ”prøve åndene om de er av Gud”. Vi er kalt til å teste frukten. De jødene Paulus forkynte for i Berøa, er et godt forbilde også for troende: ”De tok imot Ordet med all godvilje, og gransket hver dag i Skriftene om det forholdt seg slik som det ble sagt.” Der er all grunn til å tro at ”bedømmerne” og jeg har samme utgangspunkt. Vi vil prøve tro, lære, liv og praksis på Skriftens ord.

Falske profeter
Men det er her jeg får vanskeligheter med mye av det som presenteres. I denne omgangen gjelder det ikke i for seg Toronto-bevegelsen eller Lakeland-bevegelsen, men kriteriene for bedømmelse, spesielt når det rapporteres og vitnes om helbredelser.

For da lander bedømmerne raskt på et begrenset utvalg av skriftord, ord som selvsagt ingen kan overse. De brukes så flittig at det nesten er overflødig å sitere dem igjen. Men her er det mest representative utvalget:
Jesus talte om de falske profeters skjebne på dommens dag (Matt 7,22-23): ”Mange skal si til meg på den dagen: Herre, Herre! har vi ikke profetert i ditt navn, drevet ut onde ånder i ditt navn, og gjort mange kraftige gjerninger i ditt navn? Men da skal jeg åpent si til dem: Jeg har aldri kjent dere. Vik bort fra meg, dere som gjorde urett!” (Det handler for øvrig i sammenhengen ikke om å avskrive underne, men om å leve rett).
Matt 24,24: ”For falske messiaser og falske profeter skal stå fram og gjøre store tegn og under, for å føre også de utvalgte vill, om det var mulig.”

Helbredelse
Så får vi ha med oss denne tonen inn i bedømmelsene av dagens fenomener. ”Store tegn og under” hører med til bildet av ”falske messiaser og falske profeter”. Men det falske utelukker ikke det ekte! Hadde alt av tegn og under vært produkter av falske profeter, hadde Bibelen kunnet ordnet det for oss med et enkelt forbud for Guds folk mot å beskjeftige ser med slike ting – for ikke å snakke om å lengte etter det og be om det!

For der er en annen linje av bibelord om tegn, under og helbredelser, og den er sterkere enn den vi alt har sitert. Hva skal vi gjøre med den? Kanskje vi burde våge oss til å sette søkelyset fra den linjen på vårt eget liv, vår tjeneste, våre menigheter og forsamlinger?
For Jesus lovte: ”Og disse tegn skal følge dem som tror: I mitt navn skal de drive ut onde ånder. De skal tale med tunger. De skal ta slanger i hendene, og om de drikker dødelig gift, skal det ikke skade dem. På syke skal de legge sine hender, og de skal bli helbredet” (Mark 16,17-18). Var det ikke slik ment som det ble sagt? De første kristne tok Jesus på ordet, og han skuffet dem ikke: ”Men de gikk ut og forkynte overalt. Og Herren virket med og stadfestet Ordet ved de tegn som fulgte med” (16,20).

Tegn og under
Var det en gal bønn de ba, de kristne i Jerusalem, da de ba: ”… gi dine tjenere å tale ditt ord med all frimodighet, idet du rekker din hånd ut så helbredelse og tegn og under skjer ved din hellige tjener Jesu navn” (Apg 4,29-30)? Herren svarte dem blant annet med en bølge av helbredelse. ”Og alle ble helbredet,” står det (5,16). Burde vi ikke våge oss til å be slike bønner i våre menigheter og forsamlinger?
Var det upassende sensasjonsmakeri det Filip stelte i stand i Samaria? ”Filip kom da ned til en by i Samaria og forkynte Kristus for dem. De gav alle akt på det som ble sagt av Filip, da de hørte og så de tegn han gjorde. For det var mange som hadde urene ånder, og de fór ut av dem med høye skrik. Og mange vanføre og lamme ble helbredet. Og det ble stor glede der i byen” (Apg 8,5-8).
Var Paulus på ville veier da han summerte sin virksomhet? ”For jeg vil ikke våge å tale om noe annet enn det som Kristus har utført gjennom meg for å føre hedningene til lydighet, ved ord og gjerning, ved kraften i tegn og under, ved Åndens kraft. Slik har jeg fullt ut kunngjort Kristi evangelium fra Jerusalem og rundt om like til Illyria” (Rom 15,18-19).

Denne serien av ord om tegn, under, kraftgjerninger, helbredelser, befrielser er uendelig mye lenger. Hva gjør vi med slike ord? Hva med de mange ordene som viser oss at helbredelser ofte baner veien for forkynnelsen av evangeliet til frelse?

Falskt eller ekte?
For en tid siden hadde jeg en ubehagelig opplevelse. Der var en eller annen ukjent størrelse som tappet bankkontoen min for penger. Heldigvis oppdaget jeg det i tide og fikk ypperlig service av banken med å stoppe lekkasjene og erstatte både det tapte beløpet og bankkortet mitt med et nytt.

Det finnes svindlere. Vi kan lese om dem rett som det er i avisene. Men jeg har likevel ikke sluttet å bruke verken bank, bank- eller kredittkort!

Det finnes falske penger i omløp. Men jeg tipper at der er få av DagenMagazinets lesere som av den grunn helt har sluttet å bruke penger.

Ja, ta med advarslene. Skjul tastingen når du slår inn PIN-koden på betalingsterminalen! Hvordan du skal verne deg mot falske penger, kan sikkert banken fortelle deg.

Kan vi bli så redd for det falske at vi går glipp av det ekte? At vi ikke som den første menighet roper til Gud både om frimodighet i forkynnelsen av hans ord og bekreftelsen ved de tegn som kan sa skulle følge dem som tror?

Unntaket
Det ser ut som ”bedømmerne” har spart en åpning for helbredelse. Jeg tenker på Jakob 5 om å kalle til seg menighetens eldste som så skal salve den syke med olje og be for vedkommende. Det er en praksis som jeg har vært med på utallige ganger, og jeg har søkt denne formen for forbønn flere ganger selv. Det er bibelsk.

Men der er så langt jeg kan se det, absolutt ingen antydning i Bibelen om at dette skulle være den eneste form for forbønn for syke. Hvis så skulle være tilfelle, var apostlenes og menighetenes praksis slik vi ser den i Apostlenes gjerninger, på kollisjonskurs med Jakobs brev. Og det var den neppe!

Reidar Paulsen i DagenMagazinet 14. juli 2008