Konferansen nærmer seg slutten her i Redding, men vi har ennå noen dager igjen før vi setter kursen mot San Francisco og etter hvert Bergen. Noe av hovedhensikten for oss med å dra hit, har vært å få del i mer av det overnaturlige. Vi har i mange år bedt ”La ditt rike komme, la din vilje skje på jorden som i himmelen”, kanskje uten helt å tro at det faktisk kan skje. Men er det ikke det vi drømmer om? ”På jorden som i himmelen” må jo bety at det vi vet kjennetegner himmelen, også skal kjennetegne våre omgivelser på jorden. Vi vet ikke så mye om himmelen, men vi vet at der ikke er sorg, smerte eller sykdom. Derfor ser vi det som en del av vårt oppdrag på jorden å sette mennesker fri.

Jeg har satt stor pris på lovsangen her. Pastor Bill Johnsons sønn Brian har skrevet de fleste av sangene selv, og han leder selv lovsangen på en utmerket måte. En av de beste sangene vi har sunget, hadde følgende tekstlinje: ”Where you go, I go, what you say, I say. And what you pray, I pray.” Dette er ikke ulikt erklæringen vi finner i Rut 1:16: ”For dit du går, vil jeg gå, og hvor du blir, der vil jeg bli.”

Dette handler om å følge Jesus hele veien. Det er ikke vanskelig å peke på forhold som utfordrer tanken når det gjelder det overnaturlige, og jeg har brukt mye energi på å forsøke å forstå. Jeg har slett ikke funnet svar på alle spørsmålene, men mer enn noen gang er jeg opptatt av å se mer av Guds overnaturlige vesen synliggjort i vårt samfunn. Ikke fordi vi skal vise vår store tro eller fordi det skal bli høyere lydnivå på møtene, men fordi vi har en Gud som elsker mennesker og ønsker å møte våre reelle behov midt i vår hverdag. Og fordi Guds kraft er større enn menneskers kraft, har han mulighet til å gjøre også det som er menneskelig umulig.

Etter noen rolige og fine dager i San Francisco har vi hatt fulle dager her oppe, og etter nok en litt roligere dag i morgen, blir det igjen full pakke på søndag. Vi vil gjerne ha med oss så mye som mulig fordi vi ønsker å få med så mye av salvelse, inspirasjon, utrustning og kraft som vi kan hjem. Vi har blitt tatt veldig godt imot her, og i dag morges fikk alle de drøyt 30 nordmennene treffe Bill Johnson, og det ble en sterk stund som toppet seg da han og to andre medarbeidere bad for og la sine hender på hele gruppen vår. Vi har ivrig søkt forbønn hver gang anledningen byr seg, og for de av oss som husker Toronto-perioden, har det vært mye kjent stoff her. Ikke så mye manifestasjoner, men den samme følelsen av en sterk Gudslengsel og en sterk vilje til å få tak i det Gud vil gi. Personlig har jeg gang på gang bedt Gud nettopp om at vi skal få ta imot alt det han vil gi oss.

Det er spennende å høre at menigheten her på sine stabsmøter bruker over en time på å dele vitnesbyrd om alle miraklene som har skjedd den foregående uken. På det første møtet fortalte Johnson om en blind som var blitt helbredet etter at to mennesker i menigheten bad for ham. Slikt er visst hverdagskost for dem.

Dette vil vi ha!