wenche_001.jpg

 

Føler seg hjemme
For Wenche er menigheten som et hjem.

- Det har jeg opplevd hele veien; at det ble et ekstra hjem. Varmen, nærheten. Det å SE hverandre. Jeg tror mye på de små gruppene, ikke bare de store samlingene. Det store fellesskapet er bra, men vi trenger begge deler.

 

Wenche er oppvokst i kristent hjem. Jesus møtte henne sterkt på en speiderleir da hun var 12 år. Men hun fikk ikke så god oppfølging og opplevde at livet med Jesus gled litt ut. Men på folkehøgskole på Kongshaug, da Wenche var 17 år, talte Jesus tydelig.

- Det var grensesprengende den gangen. Og det ble helt klart at dette var veien for meg.

Jeg hviler i slutten av Rom 8: Ingen kan dra meg ut av Hans hånd. Ellers opplever jeg at Han taler veldig tydelig i Ordet sitt. Jeg trenger ikke lure veldig lenge på hvor jeg skal henvende meg. Ordet er levende. Følelsesmessig går det opp og ned, men Guds Ord står fast. Guds Ord gir styrke og næring, lik annen mat gjør sin virkning. Jeg har i tillegg bønn på hjertet. Hvis det er ett sted tiden forsvinner fort, så er det innfor Hans ansikt.

 

Viktig å se
Wenche går med på å beskrive seg selv som omsorgsfull og tålmodig.

- Det bare er der, jeg bare ser de som er rundt meg. Og jeg får tilbakemelding på at de som er rundt meg opplever seg sett. Når det gjelder tålmodighet, har jeg lært meg at mye fruktbart kommer ut av det. Selv om det ikke alltid er like enkelt, smiler Wenche.

 

Trofasthet er også en dekkende beskrivelse. Wenche har jobbet på kontoret helt fra Kristkirken ble til, og i Frikirken før dette, med noe av de samme oppgavene. Men oppgavene er mange og varierte.

 

- Det er viktig at det er noen på telefonen som kan svare når folk henvender seg, hjelpe dem med det de måtte trenge.

 

En ringer om noe som er forsvunnet. Wenche lytter og noterer. Så er det noen som trenger noen å snakke med og Wenche formidler sjelesorg. Noen ganger er det spørsmål om tro - og noen ganger kan Wenche gi svar der og da.

- Jeg henter og videreformidler post også. Men viktigst er det å være tilstede for folk som henvender seg. Det er så mange forskjellige behov.

 

Og så kommer en mann innom for å levere noe som har vært utlånt.

- Jeg har oversikt over kalenderen og over lokalet, slik at det ikke skjer en dobbeltbooking.

 

wenche_003Prioriterer å ha tid
Wenche har stort sett jobbet 60 prosent.

- Mikael, mannen min, er sjømann og når han er hjemme er det greit ikke å måtte løpe ut av huset hver dag.

 

Familie og relasjoner er generelt spesielt viktig for Wenche. Og hun prioriterer det høyt. I høst sjonglerer hun litt på enkelte av dagene hun er på kontoret.

- Fordi jeg er mormor og passer en liten skatt, smiler Wenche, og legger til:

- Barn staver kjærlighet: TID. Og det tror jeg gjelder oss også. Jeg prioriterer slik at jeg har tid. Jeg vil ha nær kontakt med unge og gamle. Vi må ha tid til å sette oss ned. Vi når ikke inn til hverandre hvis ikke. Vi må våge å bli nære. Da kan vi også formidle Han som elsker oss så høyt og lære hverandre. Det har blitt så hektisk for så mange. Mye som gjør at folk får dårlig tid. Mine valg og mitt fokus er ikke ment som kritikk til noen, men det er et privilegium å ha det slik.

 

Wenche opplever at det er enormt mange mennesker som er ensomme, selv om de står i et pulserende arbeid. Man kan bli overrasket over hvor mange som er ensomme midt i massen, mener hun.

 

- Når du har kontakt med et menneske over tid, så kan du være den personen som rekker ut hånden når det blir spesielt vanskelige perioder. Noe som har vært viktig for meg er versene der det står at Gud har sine armer her nede. Jeg har opplevd at Gud har sendt noen som har vært den armen når jeg har trengt det. Og så har jeg fått være det for andre.

 

Investerer i relasjoner
Wenche er engasjert for familien og generasjoner.

- Det har ligget i generasjonene. Ta vare på de gamle, se til de små. Foreldrene mine er gamle nå. De har hele tiden backet oss og barna våre. Nå ser vi at barna, mor og far sine barnebarn, er veldig opptatt av at de eldste i familien skal ha det bra. Det bærer stor frukt å investere i relasjoner og generasjoner.

 

Wenche har virkelig grunnlag for å snakke om familie og relasjoner. Selv har de to barn og har hatt mange ungdommer i huset. De har i tillegg hatt rollen som "reserve"- foreldre for flere.

- Vi har hatt ungdommer boende hjemme hos oss. Jeg har opplevd flere som har trengt en ekstra mor i en periode av livet. Og i dag er det flere av vennene til barna våre som kommer innom med egne barn. Det er vi veldig glade for, smiler Wenche.

 

- Tidligere hadde vi blant annet ei ung, etiopisk kvinne boende et skoleår. Det var spennende, samtidig utfordrende for oss selv. Det var en helt annen kultur. Og vi ble utfordret på flere av de tingene vi tenkte var naturlig - og vi ble utfordret på det å ha tid til å lære hverandre å kjenne.

 

Det var på et menighetsmøte i Kristkirken det ble nevnt at ei kvinne fra Etiopia trengte et sted å bo et skoleår. Hun var forfulgt for sin tro i hjemlandet.

- Der og da kjente vi at vi skulle ta henne inn, sier Wenche, og legger til:

- Vi er en helt vanlig familie. Vi trenger ikke være fullkomne som familie før vi kan hjelpe noen. Vi så at det var et behov og tenkte at kanskje vi kan gjøre det litt enklere for noen. Det var et valg vi gjorde som familie. Vi må være klar for å legge ned noe av vårt eget i slike situasjoner. Vi må våge å strekke oss. Men det har vært berikende å åpne hjemmet for flere.

 

Hjerte for familien
Wenche mener det er viktig at barn lærer tidlig å strekke seg utover seg selv. I et hjem er det viktig at barn kan ta med seg noen hjem, og at andre kan være velkommen inn i familien. Hun har stor tro på at hjemmene har en viktig funksjon.

 

- Det er en sorg på mitt hjerte: hjem som går i oppløsning. Kjernefamilien er så viktig. Og det er ikke uten grunn at det er kamp om denne. Hvis den onde kan splitte familien, får det store ringvirkninger. Vi må kjempe for familien, oppfordrer Wenche - og utfordrer familier til å innlemme mennesker i det de selv har.

 

- Jeg kjenner at jeg er der jeg skal være. Jeg lengter etter å se det Gud ser i menneskene rundt oss. Nå bor vi på en kai der vi er omgitt av mennesker kommer og går. Ser jeg mer enn det pulserende livet? Ser jeg enkeltmennesker med noe av Guds blikk? Det er mitt ønske og min bønn.

 

Tekst: Kristine Øyvang