Gilje_Tarjei_1.gif

Det er en interessant opplevelse å skulle inngå ekteskap i våre dager. Min blivende kone og jeg er blant de foreløpig ganske få som har valgt å foreta en juridisk vielse på Tinghuset før dagens kirkelige – og etter vår vurdering egentlige – vielse. Dermed var det nok et visst sprik mellom våre forventninger og de forventningene tingrettens vigsler antok at vi hadde da vi avla våre løfter der. På den annen side gir denne ordningen en mulighet til å understreke ytterligere at ekteskapsinngåesle er noe mer enn en alminnelig undertegning av en kontrakt. For kristne skulle det være naturlig at man lover sin tilkommende troskap foran Gud, og i «disse vitners nærvær». Det er Gud som har innstiftet ekteskapet, det er Gud som har skapt oss til mann og kvinne, og vielsen er derfor dypest sett en gudstjeneste. Dermed kan man også med stor frimodighet be om Guds nådige velsignelse over ekteskapet. Mange menneskers erfaring viser at den vil komme godt med.

Ekteskapsinngåelse har også en del praktiske sider. Oppgradering av ungkarsleiligheten, innflytting, rydding og en del papirarbeid. Slikt som det gjør godt for den mannlige selvfølelsen å få til. En del av disse praktiske gjøremålene gir dessuten noen litt artige opplevelser i våre dager. Noen stiller seg aldeles uforstående til tanken om at to som skal gifte seg faktisk ikke har bodd sammen på forhånd. Det fortoner seg som det rene sjansespill, med høy innsats og risiko. Man kan faktisk ane en omtanke bak det hele – stakkars dere. Og når man skal forandre såpass enkle ting som navneskilt på døren, tar man seg gjerne i å lure på hva ekspeditøren tenker når man sier at «jeg skal gifte meg, og trenger derfor nytt navneskilt». Ekteskapsinngåelse er nok slett ikke den vanligste anledningen for å gjøre slike endringer.

Min blivende kone har inntil nå bodd med en venninne. Da venninnen for en tid siden skulle forklare sine kolleger at hun snart skulle flytte fordi min tilkommende skulle gifte seg og dermed flytte fra henne, forstod kollegene simpelthen ikke hva hun prøvde å fortelle. Så du bor altså med en venninne som er forlovet og ikke bor med ham hun er forlovet med? spurte de vantro.

Moral_kan_ikke_privatiseresMen i stedet for å innta den passive rollen og tenke at vi er vandrende anakronismer, mennesker som hører hjemme i fortiden, går det an å møte situasjonen med frimodighet. Et av vårt moderne samfunns høyeste idealer er toleransen. Men samtidig er frykten for moralisme så sterk at det å snakke om moral i seg selv blir krevende. Paradoksalt nok. Særlig gjelder dette i omstridte moralske spørsmål.

Moral kan ikke privatiseres. Da blir den fort verdiløs. Vi kan ikke og skal ikke tvinge vår moral på andre, men vi kan velge å ikke skamme oss over det vi faktisk står for. Og på ekteskapets vegne er det gode grunner til frimodighet. Den ordningen som Gud selv har innstiftet, viser fortsatt sin slitestyrke i våre dager. Ekteskapet er den institusjonen som best forebygger samlivsbrudd og oppløste familier. Men ekteskapet kommer selvsagt først til sin rett når ektefolkene setter seg fore å gjenspeile det forholdet mellom Kristus og menigheten som det er ment å skulle gjenspeile. Da er ikke det fremste idealet å kjempe for sine rettigheter, men å fremelske den andre. Ofte vil det være ganske betydelige sprik mellom idealer og virkelighet, men det er ingen grunn til å gi opp idealene.

Jesus lærte oss med sitt liv hva kjærlighet er, og vi kan takknemlig be om Guds nådige hjelp til å elske hverandre.

Tarjei Gilje

---

Leder i Dagen 18. juni 2011

Gjengitt med tillatelse