Det står ofte i Bibelen om den kjærlighet som er i Gud, om den perfekte, fullkomne kjærlighet som er innad i treenigheten mellom Faderen, Sønnen og Ånden. Gud ER og HAR fullkomment fellesskap, og han ER og HAR fullkommen kjærlighet.

Det står også masse i Bibelen om at denne kjærligheten "rammer" oss. Kun fordi Gud vil det slik. Han har sin glede i å elske, i å se utover seg selv, i å rette blikket mot den andre. Kjærligheten er slik. Den søker ikke sitt eget. GUD søker ikke sitt eget. Hans blikk syder av kjærlighet, hans hjerte finner glede i å dvele ved sin neste. "Jeg lar mitt øye hvile på deg", sier han i sitt ord.

Videre leser vi i Guds Ord at på samme måte som Gud har elsket oss, oppmuntres og utfordres vi til å elske hverandre..! Gud kunne da gitt oss en lettere oppgave, vel..? Vel.. jeg finner iallefall stor glede i å tenke som så at de han oppmuntrer (og utfordrer) meg til å elske allerede er elsket - av ham! Gud ber oss aldri om å elske noen som ikke alt er elsket..! Da kan vi gå til ham og lære hvordan man kan elske dem som ved første øyekast ikke var så lett å elske, som ikke ble oppfattet som "elsk-verdige".

"Jag etter kjærligheten", utbryter Paulus flere ganger i sine brev. Hvilken spennende jakt! Vi er Guds elskede barn, skriver Paulus.. Tenk å få ha Gud som forbilde - og lære av ham å vandre i kjærlighet..!

Jeg har mange ganger stoppet opp ved følgende setning; Har jeg tid til - i mitt ene liv - å la Gud få lære meg å elske?