Berger_Havard.jpg

– Min kone og jeg håper på å kunne stå lenge i tjenesten. I utgangspunktet tenker vi tiår mer enn år, sier 32-åringen.

For tiden er de i en mellomfase. Kona med jobb som danser i Oslo, han som pendler til forstanderjobb i Bergen, til Kristkirken på Minde. Han synes det er spennende å være i gang.

– Jeg merker at det er en takknemlighet i menigheten for at vi nå er her og at vi går med tanker om langsiktig forpliktelse. Forsamlingen er inne i en spennende fase der det ansettes nye folk, og vi har mange småbarnsfamilier i kirken. Sånn sett er det en staselig fase å komme inn i, og vi kan være med å skape, sier Berger med forventning i stemmen.

 

Ikke solo

Selv er han bergenser, og har bodd i Bergen til han var 30 år. Han har gått i Kristkirken siden han var tenåring, og fra 2003 til 2009 ledet han ungdomsarbeidet der. Fra 2007 satt han i eldsterådet. Men så førte kjærligheten han over fjellet til hovedstaden, hvor han har hatt adresse de siste to årene. I Oslo har Berger jobbet i en barnehage.

– Det har vært fantastisk å pulsere i nærkontakt med barn, sier Berger om den saken.

Nå er han imidlertid klar for å ta fatt på forstander-tjenesten.

– Eldsterådet i Kristkirken har tidligere spurt om jeg kunne tenke meg å være forstander, men jeg har ikke vært klar. Jeg sa blant annet at jeg ønsket å være gift før jeg gikk inn i en slik tjeneste, sier Berger som ble gift med kjæresten. Og etter et halvt år i tenkeboksen, sa ekteparet ja til tjeneste i Kristkirken.

– Så har det vært viktig for oss å være to om dette, og kjenne at vi vandret inn i det sammen, sier Berger.

Han synes valget av seg selv som forstander er modig.

– Jeg kjenner jo menigheten godt, men noen teolog er jeg ikke. Så det er modig av Kristkirken å ansette en som ikke er teolog. Jeg har en bachelor i arbeids-og organisasjonspsykologi, og en skolering i menighetsliv, sier Berger.

Han tenker ikke at Kristkirken skal være hans soloprosjekt.

– Jeg har ikke noen personlig visjon som menigheten skal samles om å utføre. Dessuten skal leder av eldsterådet fortsette, og vi tenker å ansette flere forstandere, sier Berger.

 

Anerkjenne hverdagen

Berger mener at noe av det aller mest spennende som skjer i menigheten for tiden, er en vektlegging av å anerkjenne familier og arbeidsplasser.

– Noe av det viktigste vi som menighet kan gjøre, er å reelt anerkjenne den hverdag vi har i de timene vi ikke er samlet i kirkebygget. Gud har jo ikke bare hjerte for samfunnet av de hellige, men for samfunnet som helhet. Så på samme måte som jeg kan være en gave til denne arenaen, så gir Gud personer som gaver til andre arenaer i samfunnet. Dette perspektivet er uten tvil noe av det som motiverer meg mest i tjenesten i Kristkirken.

Håvard Berger har mye godt å si om sin forgjenger, Reidar Paulsen. Jevnlig møtes de to til samtaler, og Berger lytter til han som har gått noen steg foran.

– Reidar Paulsen har vært en fantastisk mann å bevege seg under. Han har gitt tillit, og ikke blandet seg opp i alt. Vi har fått utvikle oss og blitt gitt frihet. Dessuten har han brukt mer tid på å snakke om Jesus enn om seg selv, og det gjør etterfølgelse mer overkommelig. Jeg synes det er flott at ledere i kirken deler fra sine liv, men jeg har veldig sans for at de over tid peker mer på Jesus enn på seg selv. Det har Reidar virkelig gjort.

 

Fellesskap av nådetrengende

Berger mener at en menighet er et fellesskap av nådetrengende mennesker.

– I ordet samfunn ligger det jo at man finner sammen, og der det er mennesker, er det ufullkommenhet. Jeg har derfor ingen forventninger om at Kristkirken en gang skal bli et fellesskap der alt blir bra. Det å lede en menighet handler om vekst, modning, vandring og prosesser. Vi vil aldri komme helt i mål, og det må vi leve med.

--

Intervjuet ble først publisert i Dagen torsdag 30. oktober 2012 og er gjengitt her med tillatelse