En ikke ubetydelig del av fornyelsesbevegelsene, ikke minst i USA, har de siste tiårene vært opptatt av det som ofte kalles tjenestegavene. De mener å ha sett en gjenopprettelse av Efeserne 4,11-gavene - i motsatt rekkefølge av den vi finner i verset. Først kom pastorene (hyrdene) på plass, deretter lærerne, så evangelistene, så profetene, og for mange ble siste tiåret av forrige århundre tiden for gjenreisning av aposteltjenesten.

Vi skal ikke gå inn på en vurdering av denne restaureringsteologien. For uansett hva vi mener om den, er der ingen tvil om at hensikten med disse gavene – personene – den himmelfarne Herre gir eller setter i menigheten, slett ikke er en glorifisering av gavene, men utrustningen av ”de hellige” – av hele den troende menighet så den kan utføre sin gudgitte tjeneste til oppbyggelse av menigheten. Det er de som med urette er kalt lekfolket, som skal bygge menigheten. Tjenestegavene er gitt ”for at de hellige kunne bli gjort i stand til tjenestegjerning, til oppbyggelse av Kristi legeme.”

Guds tjeneres tjener
De romerske pavene har siden 600-tallet noen ganger kalt seg selv ”Servus Servorum Dei”. Jeg er ikke papist, men denne tittelen fanger inn det enhver apostel, profet, evangelist, lærer eller hyrde er kalt til å være – Guds tjeneres tjener. Ja, de er tjenere, og ja, deres tjeneste er å lede, ikke som herrer, men som forbilder for og trenere av de hellige.

Der er i aller høyeste grad mange sider ved dette oppdraget – er det derfor der fem forskjellige tjenestegaver? Treningen går på hellig liv. Men den går også på utrustning med Ånd og kraft og hele aspektet av både permanente gaver og Åndens åpenbarelser (manifestasjoner). Drømmen er et folk utrustet med hele spekteret.

I en preken jeg holdt for elleve år siden, sa jeg blant annet: ”Møysommelig har vi gjenoppdaget noe av de åndelige gavers bruk i menighetene når vi er samlet. Det er godt. Men hva vil skje den dagen vi lærer å bruke dem på gaten, på skolen, i nabolaget, på arbeidsplassen - og like til jordens ender?”

Tjeneste på arbeidsplassen
Jeg prekte nylig over samme teksten og måtte nå si: ”Men det er det som har begynt å skje – ser vi det ikke?” Jeg sier bare ”begynt”, men selv om vi tidligere sporadisk har sett gavene i bruk utenfor kirkens fire vegger og helbredelser en gang i blant, øker takten nå. Det skjer her hos oss, og det skjer mange steder.

I en ny artikkel av Che Anh, en koreansk-amerikansk leder for et nettverk av menigheter i mange land, skriver han om gjenreisningen av tjenestegavene. Og han spør hva Gud ser ut til å åpenbare nå. Han mener å se at Gud reiser opp et hellig folk. ”Dette betyr at det er tid for tjeneste på arbeidsplassen. Det er tid for at det mirakuløse skal bli normalt. Det er tid for å ta profeti og andre åndelige gaver utenfor kirkens fire vegger, og at demonstrasjoner av det overnaturlige skal kjennetegne de kristne og fange de vantro. Det er tid til å forvandle samfunnet ved å adlyde oppdraget om å gjøre hele nasjoner til disipler.”

Hæren av de hellige
Og jeg liker fortsettelsen: ”Overalt der jeg reiser, ser jeg ’nobodies’ (spesielt unge) reise seg og gjøre Guds gjerning med den samme kraft og de samme resultater som Jesus. De har ingen omsorg for seg selv eller sitt omdømme. De er radikale i sine bønner, sin lidenskap og sin jagen.”

Tjenestegavene er ikke ute av bildet. De er høyst nødvendige. Men fokus er hæren av de hellige. ”Nobodies” kaller Che Anh dem (og jeg valgte å ikke prøve å oversette det – så mye engelsk forstår alle). Jeg tror Gud har en forkjærlighet for å bruke nobodies, for de skygger ikke for Jesus.

Reidar Paulsen i Magazinet 15. juni 2006