Hva er det vi gjør? En avisoverskrift for en tid siden ropte nesten ut at vi nekter å ektevie. Men det stemmer overhode ikke. Vi ektevier med glede og ofte stor festivitas. Men vi kan ikke vie som forvaltere av en ekteskapslov som bryter med både bibel og natur. Vi vil vie under ham som skapte oss til mann og kvinne – to kjønn, ikke tre, og slett ikke ett. Han har innstiftet ekteskapet, og han er den som sammenføyer mann og kvinne i et livslangt fellesskap. Les Matteus 19,4-6.

 

Dette er for oss den vielse som innleder ekteskapet for kristne mennesker. Slik loven er, ender vi opp med en vielse som ikke har juridisk gyldighet i Norge. Dessverre. Norske lover er imidlertid slik at ekteparene må registreres og derfor må de gå til offentlig vigsler og ”gifte” seg borgerlig – det er en nødløsning inntil vi forhåpentligvis får et register for kirkelige vielser.

"Gi så keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er!" sa Jesus om en annen sak. Men la meg våge meg på å bruke det på vår situasjon med den nye såkalte ekteskapslov. I vår kirkelige vielse søker vi å la Gud få det som hans er – ekteskapet – for det er hans, selv om Stortinget har røvet det. Eller med litt andre ord: politikerne våre har ranet definisjonsretten fra ham og gitt ordet ekteskap et helt nytt innhold. Vi vil forplikte oss til å gi Gud hva Guds er selv midt i et samfunn som har tatt for seg selv det som er hans.

Kanskje er registreringen hos borgerlig vigsler den nødtvungne måte å gi keiseren hva keiserens er, siden livet som ektefolk nesten ikke er praktisk mulig uten. Der er en mengde av keiserens bestemmelser som (med rette) griper inn i så mange sider av livet i samfunnet at registrering blir nødvendig. Men vi ønsker en annen ordning der den kristne ekteskapsinngåelse anerkjennes uten underordning under dagens ekteskapslov.