kirke_i_bogota.jpg

Samfunnet ikke endret

Det høres strålende ut, og Kloster har rett i at ingen kunne drømme om noe slikt for noen tiår siden. Men der er et viktig punkt i hennes kyndige observasjoner, et punkt som kanskje kan få oss til å sette jubelen i halsen. "Denne auken i religiøs oppslutning, som preger heile landet, har dessverre ikkje ført til samfunnsendringar. Korrupsjonen er hovudproblemet, deretter kriminaliteten. Fattigdommen, som kunne vore avvikla her i Colombia, er der like fullt."

 

For noen av oss er dette vanskelig å svelge. Med så mange kristne burde en vel kunne forvente at forholdene i samfunnet blir forandret? Vil det ikke "normalt" være slik at kristendommen på en aller annen måte vil influere et samfunn til det gode? Og jo flere vi er, desto bedre går det. Landa L. Cope på University of the Nations i Sveits hevder at vi går lenger. "Jeg har hørt det sagt og hevdet at det bare trengs at tjue prosent av et samfunn er troende for å influere, endog lede, de andre åtti prosentene i en gitt retning. Vi lærer at evangeliet er bra for samfunnet." (The Old Testament Template, 2006).

 

Kristnet by

Det høres riktig ut. Men Cope fikk en opplevelse som rystet henne og viste henne at det ikke er noen selvfølge at mange nok kristne vil føre til et bedre samfunn. Ved en tilfeldighet ble hun  for noen år siden sittende å se et fjernsynsprogram ledet av en britisk journalist. Utgangspunktet hans var nettopp tesen om at mange kristne i et lokalsamfunn vil føre til et bedre samfunn for alle. Han ville teste det ved å finne den byen i USA som var mest "kristnet" - den byen som hadde den høyeste prosenten av troende som går regelmessig i kirken.

 

Dallas i Texas skåret høyest (på den tiden programmet ble laget). Det vrimlet av kirker i byen, og store forsamlinger fylte kirkebenkene. Journalisten foreslo så å se nærmere på alle slags statistikker for sosiale forhold og slik se hvordan denne "kristne velsignelsen" fungerte i praksis. Han hentet frem tall og undersøkelser om kriminalitet, trygghet på gatene, politiets arbeid, domstols- og fengselssystemet, helsevesen, barnedødelighet, sosial omsorg, utdannelse, skolenes kvalitet, arbeids- og boligstandard, situasjonen for de husløse og for folk som falt utenfor samfunnet og ikke kunne ta vare på seg selv osv. Og alle kriteriene ble vurdert i lys av rasemessige og økonomiske faktorer.

 

Cope forteller: "Programmet varte kanskje en time, og jeg så på det alene. Da min engelske programleder var ferdig med studiet av Dallas, var jeg knust. Ingen kunne ønske å leve i en by med slike forhold. Kriminaliteten, det skrøpelige sosiale systemet, sykdommene, de økonomiske ulikhetene, den rasemessige urettferdigheten, alt dette diskvalifiserte dette samfunnet fra å ha en tilstrekkelig livskvalitet. Og dette var den "mest kristnede" by i Amerika. Jeg var på gråten."

 

Kristnet kontinent

Noen måneder etter Dallas-programmet dro Cope ut på en omfattende tur til Afrika. I to måneder dro hun på kryss og tvers. Det meste av tiden brukte hun i kristnede nasjoner: Togo, Ghana, Nigeria, Kenya og Uganda. Med i tankene hadde hun alle overskriftene om Afrika som det nye tyngdepunktet i kristenheten: "Afrika, åtti prosent kristne sør for Sahara ved århundrets slutt."

 

Cope er røffere med Afrika enn Kloster er det med manglene i Colombia. Men karakteristikkene av svakhetene er ikke så forskjellig. "I hver av nasjonene er historien den samme: fattigdom, sykdom, vold, korrupsjon, urettferdighet og kaos møtte meg i hver sving. ... Er dette hvordan en nasjon ser ut etter at den er "nådd"? ... Du sier kanskje: "Dette er urettferdig. Dette var fattige land før evangeliet kom." Du har rett, men noen av dem er fattigere og mer sykdomsbefengt nå, etter evangeliet er kommet."

 

Jo, antallet kristne i disse landene er høyt. Menighetsfakultetet hadde for en tid siden besøk av John Kafwanka, en anglikansk misjonsleder fra Zambia. I følge Vårt Land nevnte han blant annet de sterke etniske konfliktene og den utbredte korrupsjonen i for eksempel Kenya, DR Kongo og Zimbabwe. "Men dette er alle land som har en sterk kristen identitet," sa han. "Mange spør hvorfor troen ikke ser ut til å ha en påvirkning på livene."

 

Her er noe av svaret hans: "Den kristne troen i Afrika er én mil vid og én tomme dyp." Beskrivelsen kunne like godt brukes om Colombia og for den saks skyld Dallas i Texas! Og det er ikke for vanskelig å finne andre eksempler.

 

kristendommens_utbredelse

 

Forkortet evangelium

Men Kafwankas beskrivelse gir jo egentlig ikke noe svar. Den reiser bare nye spørsmål. Ett er om det er slik det skal være der mange kaller seg kristne. Jeg kan ikke tro noe annet enn at nesten ethvert kristenmenneske vil rope ut at slik skal det ikke være. For å bruke noen av Jesu bilder: vi er kalt til å være "jordens salt" og "verdens lys". Da må der vel skje noe med jorden og verden der vi er? Eller er den generelle regel at saltet skal miste sin kraft og lyset settes under en skjeppe?

 

Hvis vi ikke godtar det, blir neste spørsmål påtrengende: hvorfor er situasjonen blitt slik Kloster, Cope og Kafwanka beskriver den? Cope har mye klokt å si om det. Men jeg vil bare antyde noen tanker og overlate leserne til å tenke videre. (Svarene vi gir, kan bli viktige hvis vi tror at vi kan forandre vårt eget land bare vi blir mange nok kristne).

 

Disippelgjøring

Kan situasjonen være et resultat av slags misforstått evangelikalisme? Evangeliet blir forkortet til et budskap om sjelens evige frelse, en himmelgaranti, og ikke om disippelgjøring og et liv i etterfølgelse. Den grunnleggende nytestamentlige bekjennelse, "Jesus er Herre", og at vi skal lære å holde alt det han har befalt sine disipler, blekner. "Forkynn Guds rike!" sa Jesus. Har vi forkortet det og gjort det til en åndelig, indre størrelse som ikke berører verden rundt oss? (Og for oss i Norge: Har vi glemt arven fra samfunnsforvandleren Hauge?)

 

paulsen_reidar

Reidar Paulsen

Les mer på www.basileia.no