fosterfamilie_lite.jpg

I sommer fikk familien Vaktskjold et nytt familiemedlem da Roger (10) flyttet inn.

- Utrolig kjekt, synes fosterfar Magnus som har fått farspermisjon fra jobben på Stend vidaregåande skule for å hjelpe Roger til å slå seg til ro i familien.

Fra konen Sissel første gang begynte å snakke om å bli fosterfamilie for 20 år siden, har han forandret totalt syn på saken.

- Den gangen var jeg nok litt skeptisk, smiler han. - Men etterhvert som tanken modnet, økte lysten til å prøve. I dag kan jeg si at dette er noe som gir stor glede, sier Magnus, som jobber med å rekruttere nye fosterfamilier og holder kurs for å forberede fremtidige forsterforeldre for jobben.

 

En tanke som ikke slapp taket

For Sissel var det en gammel drøm å bli fostermor.

- I min familie har vi vært opptatt av omsorg. Far var spesialpedagog. Folk som hadde bruk for et sted å være, havnet gjerne hos oss på julaften. Jeg vokste opp med at det var slik det skulle være. Det handler om å ta vare på folk.

- Tanken om å åpne hjemmet for fosterbarn kom før jeg fikk familie selv, og den slapp aldri taket.

Ekteparet har tre barn selv. Da yngstemann var syv år, fikk de spørsmål om å ta imot ett og et halvt år gamle Kris. Sissel smiler ved tanken på det første fosterbarnet.

- Vi hadde egentlig sett for oss et litt eldre fosterbarn. Nå ble det som å få en attpåklatt og begynne på nytt med småbarn. Men både våre egne barn og foreldrene våre var positive. Barna skrev endatil et brev til oss der de listet opp alt de ville hjelpe til med, bare vi sa ja til å ta imot gutten.

Å være fosterforeldre for Kris beskriver hun som en ren solskinnshistorie. Samarbeidet med den biologiske familien har gått fint, og gutten ble raskt en naturlig del av familien.

-  Sønnen vår Mats som var 10 år da Kris kom, ble en veldig god storebror. Nå ser vi at Kris går inn i rollen som storebror for Roger på samme måte.

- Det gjør det så mye enklere for oss når barna er med på laget, sier hun. Ektemannen er enig:

- Det er utrolig viktig at egne barn blir tatt med i prosessen på forhånd. Hele familien må stå bak

beslutningen, ikke bare en energisk frue som fører an mens de andre dilter etter.

 

Helt vanlige foreldre

Reportasjene om krise i barnevernet har kommet tett i media den siste tiden. Magnus Vaktskjold mener at mange av problemene ville være løst hvis tilgangen på fosterforeldre hadde vært bedre.

I dag er det det stor mangel på fosterforeldre. Konsekvensen av dette er at barn må bo lenge på et sted som er ment å være midlertidig - i beredskapshjem, på akuttmottak eller barnehjem. Mangelen på hjem gjør også at en risikerer å få dårlig klaff mellom barn og forsterfamilie, slik at barnet må flytte til en ny familie senere. At enkelte barnevernsbarn må flytte gang på gang i oppveksten, er ett av problemene media har satt fokus på.

Det er ikke bare å kople et barn med en hvilken som helst familie, forklarer Magnus. 

- Én ting er å ha nok fosterforeldre, men vi trenger faktisk så mange at vi har litt å velge mellom. Slik kan en få den rette matchen mellom barnet og fosterfamilien og slippe at fosterbarn må flytte flere ganger, sier han og understreker at man ikke trenger å være superforeldre for å melde seg til tjeneste.

- Vi er ute etter helt vanlige foreldre, med plass, tid og hjerterom.

 

Tid og krefter

Selv om Sissel har opplevd det utrolig fint å være fostermor, er hun ærlig om at det krever innsats.

- Det handler ikke bare om en tallerken til på bordet. Det tar både tid og krefter. En må være villige til å gi avkall på noe hvis en har et stramt program. Du må vite at det er dette du vil.

Hun husker at hun tenkte mye på hvordan det ville bli å møte den biologiske familien.

-  Det er noe av det som har gjort vår erfaring til en solskinnshistorie. Den biologiske moren til Kris har hele tiden hatt fokus på hva som var best for gutten. Det er ikke alle som opplever at det går så greit.

-  Mange foreldre som blir fratatt barna reagerer gjerne med sinne med det samme, men ofte ser de etter en tid at det var det rette, tilføyer Magnus.

- Barna på sin side spør ofte «hvorfor kom dere ikke før».

 

Nye signaler

- Fosterforeldre har det siste året gått ut i media og klaget over at de har lite å si og at de ikke blir hørt av barnevernet. Deler dere denne oppfatningen?

- Juridisk sett er fosterforeldrene ikke part i saken. Barnevernet er vår rettspart. Det vil si at vår stemme høres gjennom barnevernet. Hvorvidt man føler at en blir hørt, kommer an på hvor godt en samarbeider med det lokale barnevernet, sier Magnus.

Han forteller videre at politikere lenge har vært opptatt av å ta mest hensyn til de biologiske båndene. Nå er de politiske signalene noe annerledes.

- Det biologiske blir tonet litt ned og fosterfamilien får mer å si. Før kunne biologiske foreldre reise sak om tilbakeføring hvert år. Dette var slitsomt både for barn og fosterforeldre. Fra 1. juli i år ble dette skjerpet inn. Nå må de biologiske foreldrene vise at det har skjedd betydelige endringer i egen eller barnets situasjon som gjør tilbakeføring mer aktuelt hvis de kan gå til ny rettssak.

 

Omsorg for farløse

Folks motiver for å bli fosterforeldre er naturlig nok forskjellige.

- For noen handler det om at de ønsker barn, men ikke kan få sine egne. Noen par har giftet seg godt voksne og har barn på hver sin kant, men ønsker seg felles barn. Det er også mange som rett og slett har plass og hjerterom, og som ser at behovet er stort.

Det siste var tilfelle for familien Vaktskjold. Da yngstedatteren giftet seg og flyttet ut, ble det plass til et fosterbarn til i huset.

Magnus mener flere kristne par bør vurdere å bli fosterforeldre.

- Bibelen sier mye om å ta seg av farløse, sier han og slår opp i Jak 1,27: Se til farløse og enker i deres nød, leser han.

- Fosterbarna har gjerne fedre - og mødre i live, men de mangler stabilitet, utdyper han. - Jeg tenker at dette er en arena der det går an å vise nestekjærlighet i praksis.

 

Tekst: KARI FURE, DagenMagazinet