Det er nesten rørende å se den intense interessen blant en del politikere og kirkelige medløpere for å beholde statskirken under politisk styring - for å sikre takhøyden. Med det lederskap Den norske kirke har i dag, er jeg ikke sikker på om takhøyden ville bli noe særlig mindre i en kirke skilt fra staten. Såkalte konservative biskoper medvirker villig vekk til å svekke sin egen posisjon ved å være med å tåle og ønske velkommen og innsette stadig mer liberale bisper. Og som Jarle Kallestad nylig skrev  i Vårt Land, synes det som de konservative i kollegiet er uten evne til å gi kristenfolket klare signaler i dagens debatt.

Takhøyde
Det synes som om to verdier har blitt viktigere enn nesten alle andre. Den ene handler om at kirken skal ha stor takhøyde. Den skal fremfor alle ting være åpen og inkluderende. Alle skal være velkommen når det måtte passe dem å sette sine bein innenfor kirkedørene – uten at noe av det som sies der eller gjøres der, på noen måte kan støte noen som helst. Kirken ”tilhører” jo alle døpte!

Der er selvfølgelig et unntak når det gjelder denne lovpriste åpne og inkluderende holdning. Noen må etter hvert vende seg til at de må regne med å bli støtt når de går i kirken. Ofte vil det være folk som tidligere hørte med til de flittigste brukere av gudstjenesten og ivrigste gjestene ved nattverdbordet. Det er slike som ikke har alle de (kirke)politisk korrekte meningene om likestilling og homofilt samliv - og hva blir neste anstøtssten?

Enhet
Den andre store verdien synes å være enhet. Er det den som gjør at de konservative bispene og mange med dem ikke våger å reise seg offentlig og bryte ikke bare med vranglæren, men også vranglærerne? Er virkelig enheten utad viktigere enn troskap mot Skriften?

Der er imidlertid én part som blåser en lang marsj i enhetsidealet. De to nyeste biskopene gjør som to av sine avgåtte forløpere og kjører ut sine standpunkter i strid med alle regler om lojalitet og kollegialitet.

I debattene om homofilt samliv og ordinasjon av praktiserende homofile hører vi stadig nå at kirken må kunne leve med to syn; disse spørsmålene er jo ikke kirkesplittende! Hva er da kirkesplittende – i en luthersk kirke som i sin bekjennelse legger vekt på enhet i lære og på Skriften som eneste norm for tro, lære og liv?

Skvises ut
Det er ikke så vanskelig å profetere at de som bryter med kirkens gamle lære – nå aktualisert i spørsmålene omkring homofil praksis – vil få godkjennelse for at i Den norske kirke skal de to syn leve side om side. Det er heller ingen avansert kunst å profetere at i neste omgang overtar liberalerne enhetsidealet og utvider det til å omfatte en slags læremessig enhet, ikke ved at den gamle lære får en renessanse, men ved at den og dens forsvarere skvises lenger og lenger ut – til der til slutt ikke er rom for dem. Det finnes både historiske og nåtidige internasjonale forbilder for en slik prosess.

Avkristningsredskap
Det kirkeidealet både en rekke politikere ønsker å ”sikre” i Den norske kirke, kombinert med den aggressive pågåenhet fra liberale bisper og unnfallenheten fra de såkalte konservative, vil kunne gjøre kirken til et stadig mer effektivt avkristningsredskap. Og tro ikke at dette primært har å gjøre med statskirke eller ikke statskirke. Politikerne kan gi utviklingen litt ekstra fart en gang i blant. Men det handler først og fremst om hva kirken og dens ledere gjør.

Så frikirkelige ledere: Tro ikke at våre samfunn og menigheter er immune!

Reidar Paulsen i Magazinet 14. juni 2007