Det har seg sånn at vi jo har fått se mye helbredelser i det siste, både i forbindelse med turen til Redding, og i eget miljø. Herlig å høre om ungdommer som blir helbredet - ekstra gøy når det er fordi de ber for hverandre i tro til Gud!!

Iallefall: To litt interessante episoder fra noen av de siste Kanal U samlingene:

En ung gutt kommer fram til forbønn for strekk i venstre ankel. Jeg ber for ham, og resten foreløper som følger:

Jeg: Kjenner du noen forskjell når jeg ber for deg?

Han: Ja.

Jeg: Gjør det ikke vondt lenger?

Han: Nei.

Og så går han.

Kanskje burde han hoppet og danset og hatt et underfundig smil om munnen, som beviste salighet? Nei, han skulle ikke fram for å være salig, men for å bli helbredet. Merkelig følelse å stå igjen der. Tanken som slo meg var at det var som om han kom fram for å hente noe..

Hm.

Gutt nr 2:

Smerter i låret. Jeg ber for ham, og følgende skjer:

Jeg: Kjenner du noen forskjell når jeg ber for deg?

Han: Ja, nå er smertene borte, men så var det dette kneet...

Igjen slo det meg: Hvor enkel tro! Det var som en selvfølge for ham å bli helbredet, som en naturlig del av livet med Gud!! Og det er jo virkelig slik det er! Helbredelser er helt naturlig. "Disse tegn skal følge dem som tror.. på syke skal de legge sine hender, og de skal bli helbredet." (Mark.16)

Jeg hørte Bill Johnson, pastoren i Redding, hadde utfordret en som kom fram til forbønn:

Kommer du fram for å motta forbønn eller kommer du frem for å motta helbredelse?

Dette har med en FORVENTNING til Gud å gjøre!!

Hvilke forventninger har du til Gud når du går til forbønn for din smerte?