IMG_1822.jpg

Vi hadde egentlig tenkt på det en stud, men planen var å vente et år før vi gjorde det. Men vi skulle altså gjøre det nå. Det var i mai.

For de som følger litt med, er ikke boligmarkedet i Bergen det enkleste å komme seg inn på, snarere tvert i mot. Det har vi erfart nå... Vi har vært med på en del budrunder... Og ganske mange ganger har vi lagt inn det nest siste budet...Men i hele juni og juli holdt vi motet oppe; det var Gud som hadde sagt at vi skulle kjøpe oss leilighet, så da ville ha sørge for oss. Det har vi egentlig vært trygg på hele tiden. Men jeg har lært noe nytt nå: Når Gud vil hjelpe eller sørge for oss, vil han ikke at vi skal gjøre mesteparten selv og så kan han
hjelpe til litt; nei han vil gjøre mesteparten selv!

I august hadde jeg mest lyst å gi opp boligletingen; det var ikke gøy å lete etter leilighet lenger. Og jeg måtte erkjenne at dette var ikke noe vi klarte hvis vi «bare fikk litt hjelp fra Gud». Vi var faktisk avhengige av ham for å få det vi ønsket oss; uten hans hjelp hadde vi ikke en sjanse. Det hadde vi erfart. Så vi overlot hele prosjektet til Gud, han måtte ordne alt. Og vi måtte stole på at det faktisk var sant at han ville hjelpe oss (takk til de som oppmuntret oss til å stole på Gud! Gud viste virkelig sin godhet her og brukte cellegruppen vår til å oppmuntre og hjelpe oss til å tro på hans løfter!).

Samme uke sende jeg inn noen søknader om å bruke forkjøpsrett på noen BOB-boliger som var lyst ut, egentlig bare på måfå. Neste mandag fikk jeg telefon om at vi stod øverst på listen på en av disse leilighetene; en tre-roms i Nordahl Rolfsensvei på Landås. Og to uker senere var det visning på den
leiligheten. Det viste seg at den egentlig var ca midt i blinken for oss; og prisantydningen var skummelt lav; 1 350 000 kr. Vi har sett tilsvarende (bare finere) leiligheter bli solgt for 1 700 000.... Derfor fryktet vi at denne kunne bli solgt for over 1 600 000 – som var grensen vår. Men, Gud være takk!, leiligheten ble solgt for 1 500 000!! Ikke billig, akkurat, men billig i forhold fryktet! Og vi hadde nå god tid til å bestemme oss for om vi ville ha den eller ikke. Så om kvelden tirsdag 5. september, etter å ha snakket sammen og snakket med Gud, bestemte vi oss for at vi ville kjøpe den. Rasjonelt sett var det vanskelig å tro noe annet enn at dette måtte være fra Gud; leiligheten stemte ca 90-99% med våre ønsker, den var «kjempebillig» og har en fantastisk utsikt! Onsdag skrev vi kontrakt; nå eier vi en leilighet!! Takk, Gud!!!! Gud har virkelig vis at han har omsorg for oss! Og vi har lært (mye) mer om å stole på Gud.

Gud er stor!!!

Hilsen Knut Erland og Irmelin Brun