På en trapp satt en mann. Klærne hans var skitne og fillete, skoene sprukket i sømmen. Det var kaldt og frostrøyken sto ut munnen hans. Han stinket av urin og rødsprit. Jeg hadde mest lyst til å gå forbi, passere i en stor bue for å slippe nærkontakt med den ynkelige skikkelsen på trappa. Så ille tilredt var han.
Men noe ved mannen fikk meg til å stoppe opp. Det var noe kjent ved mannens skikkelse..
Ecce homo - se det menneske!
Jeg hørte ordene som om de ble hvisket i øret. 
Da forsto jeg. Det var Jesus!
Jeg ble stående som fastnaglet. Ja, for det var bare nagler som kunne holdt meg fast der og da.
Jesu naglemerker.
På et underlig vis var det som om jeg sto på hellig grunn, samtidig som det gjorde vondt å oppdage at mine kristendomskunnskaper ikke var stort å rope hurra for.
Her lød det ingen gjallende basuner eller synet av engler som steg opp og ned himmelvelvingen.
Jeg ble ganske enktelt konfrontert med den nakne og usminkete sannhet om trua mi.
 
Veien til Guds rike går like gjerne gjennom bakgater og steder de fleste av oss unngår.
Jeg vil så gjerne oppleve Guds kraft i menigheten, sammen med mine kjente og kjære, med salmeboka i hendene og ansiktet i andektige folder – eller hjemme i stua etter en god middag, med bibelen oppslått på de ”rette” skriftstedene og en romtemperatur på 21 grader. 
Ikke avslørt og avkledd i ei kald og ussel bakgate blant mennesker jeg hevder å være glad i på papiret, men som jeg stort sett ikke har noenting med å gjøre i praksis. Men det var her jeg fikk et møte med Jesus. Og takk Gud for det!
 
Med hilsen Rune Andre Næsje Winter