Nei, vær ikke redd! Jeg skal ikke lansere et nytt bud. Kristne mennesker gjennom alle tider har hatt en ulykksalig trange til å legge nye bud til dem vi alt har. Det fører som regel ikke til noe godt.

Like stort
Men der er et bud som snart er to tusen år gammelt. Det var nytt den gangen. Det er imidlertid påfallende hvor ofte det forveksles med et mye, mye eldre bud. Det eldgamle budet ble av både Jesus og en av hans samtidige teologer knyttet direkte sammen med budet om å elske Gud. Teologen sa: ”Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv!” Jesus kalte budet om nestekjærlighet for ”det andre som er like stort” som det første.

Mottakerne
Likevel lanserer Jesus noe han kalle et nytt bud – og da må det være nytt! ”Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre! Som jeg har elsket dere, skal også dere elske hverandre.” Dette er ikke en ny versjon av nestekjærlighetsbudet. For det er som sagt eldgammelt. Hele sammenhengen (”dere”, ”dere”, ”dere”, ”dere”) må peke ut en spesiell gruppe som mottakere av det nye budet.  Vi vet hvem det er. Det er apostlene og i forlengelsen alle dem som kommer til tro på Jesus ved deres ord. Med andre ord: det er et menighetsbud, et bud for alle som lever i troen på Jesus. Det blir enn tydeligere ved at Jesus gjør det til et kjennetegn på at vi er hans disipler. ”Av dette skal alle kjenne at dere er mine disipler, om dere har kjærlighet til hverandre.”

Kjennetegn
Johannes var til stede da Jesus sa dette. Han har tydelig vært opptatt av det. I et av brevene sine går han så langt at han gjør kjærligheten mellom de kristne til kjennetegnet på at vi har liv i Gud. ”Vi vet at vi er gått over fra døden til livet, fordi vi elsker brødrene. Den som ikke elsker, blir i døden.” Det dreier seg ikke om generell nestekjærlighet, men ”brødrene”, våre medkristne. Og det dreier seg om noe mer enn varme følelser og svulstige kjærlighetserklæringer eller ordrike økumeniske uttalelser. ”Mine barn, la oss ikke elske med ord eller med tunge, men i gjerning og sannhet!”

Elsker hverandre
I følge en av kirkefedrene sa den tids kirkefremmede om de første kristne: ”Se, hvor de elsker hverandre!” De sa ikke: ”Se, hvor de elsker Gud!” For det kunne de ikke se eller observere. De sa ikke: ”Se, hvor de elsker sin neste!” Enda det kunne de se. For menigheten har fra det eldste tider vært kjent for barmhjertighet og et tjenersinn som rakte ut hendene til dem som var i nød.
Men det som grep mennesker mest, var altså den innbyrdes kjærlighet de så demonstrert i det kristne fellesskapet. Noen av dem som arbeider med den eldste kirkehistorien, hevder at en av de viktigste faktorene i den raske veksten nettopp var selve fellesskapet, enheten badet i konkret kjærlighet.

Strid og uenighet
Det er vel et faktum at mange kirkefremmede i dag tenker på annet enn vår innbyrdes kjærlighet når de tenker på menighet og kirke. De bruker det de oppfatter som innbyrdes strid og uenighet som et skjold mot det budskap vi så gjerne vil dele med dem. Men jeg har lagt merke til at interessen for budskapet øker når vi kan fortelle om det samarbeidet som faktisk eksisterer, og om det fellesskap vi tross alt opplever mer og mer av. Skulle vi ikke strekke oss etter en situasjon der ”alle” skal ”kjenne at” vi ”er” Jesu ”disipler”?

Reidar Paulsen i Magazinet 12. mars 2005