Der er all grunn til å markere og feire pinsebevegelsens hundreårsjubileum. Der er mange av oss ikke-pinsevenner som med takk erkjenner den viktige rollen bevegelsen har hatt og har, like fra den globale sammenhengen til våre egne liv. Uansett om en finner direkte linjer eller ikke fra pinsebevegelsen til eget liv og tjeneste, har den banet veien for så mye av åndelig liv og fornyelse så mange steder. Og ikke minst: den har båret så mye av spott og motstand for sider av det åndelige liv som etter hvert er blitt anerkjent og vanlige i langt videre kretser enn de som kaller seg pentekostale.

Hva kan vi lære av pionerene?
Vi var noen, ikke for mange, som fikk med oss et teologisk symposium under ”Pinse for alle”-uken i Oslo. Det handlet om hva vi kunne lære av pinsepionerene, ikke minst i Skandinavia. Det er rett og riktig å spørre om det. Foredragene var både lærde og spennende. Det ble sagt kloke ord om både det vi burde ta med oss inn i en ny tid og kanskje fornye, og det vi burde omdefinere.

Men tilgi meg! Jeg skulle i tillegg ønske meg et litt annet perspektiv eller emnevalg i et år der vi feirer den åndelige eksplosjonen som startet i Azusa Street i Los Angeles og snudde opp-ned på så mye i vårt eget land, ikke minst det første tiåret etter Barratts radikale åndsdåp. En ting er å spørre hva vi kan lære av Barratt og andre. En annen ting er å spørre om hva vi kan lære om Gud og hans måte å arbeide på i verden av det som skjedde for hundre år siden.

Fullstendig avhengige av Gud
De siste dagene har jeg lest beretninger fra noen av dem som var midt i vekkelsen i Azusa Street. Er det noe som slår en, er det deres fullstendige mangel på alt av menneskelige kvalifikasjoner, deres sønderknuselse og deres totale avhengighet av at skulle noe skje, så måtte Gud gjøre det. Ja, som ved nesten alle vekkelser i historien har det absolutt noe med bønn å gjøre. Det har med det desperate ropet til Gud å gjøre. Men når det skjer, er der ingen involverte som er i tvil om at det er et suverent inngrep fra Gud.

Michael L. Brown skriver om kristne som tror de kan planlegge eller arrangere vekkelse. ”Du forstår, vekkelse er ikke noe du arrangerer, like lite som du arrangerer en tornado, heller ikke er det noe du setter på programmet, mer enn du setter et jordskjelv på programmet. Gud forby en slik tanke! Vekkelse er ikke noe et menneske arbeider frem, nei, vekkelse er noe Gud sender ned. Vi ber, vi tror, vi samarbeider med Herren, men i siste instans er det bare han som kan sende regnet. Vi er fullstendig avhengige av ham.”

Den Hellige Ånd faller
Ser vi det ikke i Barratts beskrivelse av hendelsene i Azusa Street? ”I Los Angeles faldt den Helligaand paa de forsamlede tre aftener. Folket havdde intet at gjøre uden at bie paa Herren og ophøie ham, og de begyndte at tale med tunger som paa Pintsefest, og Helligaanden sang sange gjennem dem.”

Barratt satt i New York da han skrev dette til Byposten. Han ville gjerne ha tatt turen til Los Angeles, men slik ble det ikke. Men han visste hva han enda mer lengtet etter: ”O, at denne kraft maatte komme over Newyork og hele Amerika og Europa! Maatte vi hjemme i Norge faa en vækkelse hvis mage vi endnu ikke har oplevet! Det trænges og er, Herren være lovet, mulig. Halleluja!”

Hva kan vi lære av det som skjedde for hundre år siden? Mye og blant annet at ikke noen ”kristelig” oppskrift kan erstatte Guds suverene inngrep. Kanskje vi kan bruke en språklig modernisert utgave av Barratts bønn: ”Måtte vi i Norge få en vekkelse hvis like vi ennå aldri har opplevd! Det trengs og er, Herren være lovet, mulig. Halleluja!”

Reidar Paulsen i Magazinet 4. oktober 2007