Faren sa at han hadde fabulert er gang om hvordan Marte ville ha vært uten det ekstrakromosonet hun har. En venn sa: ”Men da hadde det jo ikke vært Marte!” Møtet med legen som er med å finne ut om fostre har Downs, ble også et sterkt møte. Marte spurte rett ut etterpå om ikke slike som henne har like stor rett til å leve som andre.

Den unge Marte undret seg og var sint fordi hun ikke får realisere sine skuespillerinnedrømmer. Men hun fikk i alle fall møte statsministeren på kontoret hans. Stoltenberg roste henne fordi hun engasjerer seg i kampen mot fordommer. Hun spurte ham om hvordan han ville realisere det han hadde talt om i nyttårstalen – et inkluderende samfunn.

De fleste fostre med Downs blir avlivet lenge før tiden for fødsel. Marte blir med alt hun er og representerer, et rop mot det andre har kalt sorteringssamfunnet. Jeg er overbevist om at vi blir et fattigere samfunn uten Martes like. En ting er at provosert abort er synd. Noe annet er at vi mister noe av fargen – og en utfordring, en test på hva slags samfunn vi vil være. Hva betyr et inkluderende samfunn hvis vi ekskluderer slike som Marte før de blir født. Takk Gud for Martes foreldre!

Ja, jeg blir følelsesmessig berørt av dette. Noen av dere vet kanskje at jeg har arbeidet i ett og et halvt år blant barn med Downs syndrom og andre med psykiske utviklingshemninger. Mange av dem ble mine gode venner, og jeg tenker på dem med glede nå nesten femti år etter. Ikke spør om jeg vil forteller om dem hvis du ikke har god tid til å høre på meg. For de gode historiene er mange.

Så i kveld uttrykker jeg gjerne en takk til NRK.