Det finnes neppe noen forkynner eller annen kristen leder som ikke har lest apostelen Paulus’ formaning: ”Derfor, den som mener seg å stå, han se til at han ikke faller!” (1 Kor 10,12). Men det er et sørgelig faktum at kristne ledere faller, noen ganger med så mye offentlig bulder og brak at det får fatale følger for både dem selv, familiene deres og menighetene eller tjenestene, ja, for alt Guds folk. Det er ikke så vanskelig å få øye på slike saker uten å dra til andre siden av kloden.

Makt, sex og penger
Andre ganger er et fall ikke så synlig for all verden, men skadene er mange likevel. For mannlige ledere ser det ut som trioen makt, sex og penger som representerer de største fristelsene. John Wimber talte en gang om pastorer som brøt ekteskapet, og sa omtrent dette: ”De har selv bestemt seg for å ødelegge både familien og menigheten.” I de siste årene har vi sett, ikke minst i USA, at skandalene har vært mange (én er selvsagt alltid én for mange). Ansvarlige ledere, kanskje særlig i den karismatisk-pentekostale leiren, har gitt sterke uttrykk for den nød det har skapt, og de har etterlyst ”strukturer for ansvarlighet” (accountability).

Vri reglene
Der er all grunn til å fortsette de samtaler som har dreiet seg om hvordan en fallen leder skal kunne restitueres. De har vært i gang og representerer et viktig emne. Men det bør i første omgang være viktigere å se om det er mulig å forebygge eller hindre fatale fall. R.T. Kendall, amerikaneren som var pastor i Londons Westminster Chapel i 25 år, skriver om det i en artikkel i siste nummer Ministries Today. Han bruker kong Saul som eksempel og analyserer hva som preget hans fall, for å finne det typiske.

Hele artikkelen er verd ettertanke, men jeg vil bare peke på ett punkt her: Saul ”sto ikke ansvarlig overfor noen. Saul skulle ha stått ansvarlig overfor Samuel, men han ville ikke engang høre på profeten. Falne helter er ofte slike som ikke er ansvarlige overfor noen, men som prøver å komme seg unna med å vri reglene til sin fordel enten det gjelder penger, sex eller makt.”

Åpen og ærlig
Kendall har som nevnt andre punkt med. Men dette er viktig. Det er et oppgjør med suverene ledere som synes å tro at de kan stå direkte under Gud og ikke ser at det er rett å gi mennesker innsyn i livet. I en bok om misjon har David Garrison en åttepunktsliste for misjonærer. Hans første punkt er: ”Finn deg en partner du kan stå ansvarlig overfor, en som du kan dele åpent og ærlig med. En god ansvarlighetspartner vil fortelle deg det du trenger å høre, og ikke bare det du ønsker å høre. For objektivitetens skyld bør det være en annen en ektefellen.”

Nettverk
I det nettverket jeg er med i, må alle pastorer, eldstebrødre og andre sentrale ledere ha en slik partner eller veileder. Det er ”ment som en ordning som skal verne den enkelte mot fall og unødige feil,” står det i bestemmelsene. Vi har alle gitt et annet menneske rett til å stille spørsmål, samtale om og gi råd som dreier seg om vårt andaktsliv, vår vekst i helliggjørelse, våre relasjoner til ektefelle, barn, medledere, menighet, andre mennesker i og utenfor menigheten, vår forvaltning – personlig økonomi, givertjeneste, tjenesten vår, planer for egenutvikling og annet som melder seg under marsjen.

Ansvarlighet
Jeg tror ikke én måte å ordne dette på er den eneste rette. Og ingen ordning er en vanntett garanti for at fall ikke skjer. Men jeg tror at hver eneste leder trenger en form for ”strukturer for ansvarlighet” (for å sitere våre amerikanske venner). Kanskje noen tror om seg selv at de ikke trenger det. Da er det verd å minne en gang til om Paulus’ ord: ”Den som mener seg å stå, han se til at han ikke faller!”

Reidar Paulsen i Magazinet 09.04.05