Billy Graham mistet nylig sin hustru, og han lengter etter å følge etter henne til de himmelske boliger. For få uker siden fulgte jeg fjernsynsoverføringen fra innvielsen av The Billy Graham Library. Tre tidligere presidenter talte og roste den fremste evangelisten den vestlige verden har hatt i nyere tid. Han skal ha forkynt evangeliet for flere mennesker enn noen annen i historien.

Nesten alle som omtaler eller skriver om Graham, synes å ha en følelse av at en epoke er i ferd med å avsluttes. Fra en side er det neppe riktig. Der er mange i mange land som fører graham-mønsteret videre hvis vi med det mener store møtekampanjer med én predikant som forkynner evangeliet om frelse og innbyr mennesker til å gi seg over til Gud – fulgt av mer eller mindre grundig forberedt og gjennomført etterarbeid, oftest i lokalmenighetenes regi.

Helbredelse og befrielse
Der er neppe mange som ikke mener at det er Gud som har reist opp Graham og mange med ham til en slik tjeneste. Men kanskje den epoken de har representert kan være i ferd med å avløses av at Gud reiser opp en skare evangelister som har enda flere av de kjennetegn vi finner i Det nye testamente?

Der er det bare en som direkte kalles evangelist. Men kan det være at Filips møter i Samaria er skildret så utførlig fordi de danner noe av et mønster for én side av en ”normal”-evangelists virkemåte? For det første: Han ”forkynte Kristus for dem”. Ingen evangelist uten det!

Men dernest: ”De gav alle akt på det som ble sagt av Filip, da de hørte og så de tegn han gjorde. For det var mange som hadde urene ånder, og de fór ut av dem med høye skrik. Og mange vanføre og lamme ble helbredet.” Er det rart  at ”det ble stor glede der i byen”?

Er det ikke slike evangelister vi hører at Gud reiser opp i den tredje verden? Kanskje noen vil sette et par-tre norske navn på listen.

Utruste de hellige
Beretningen om Filips virksomhet er typisk for noe vi nesten alltid tenker om evangelistene: de virker blant dem som enda ikke er troende. Men apostelen Paulus har en mer prinsipiell behandling av hva en evangelist (også) er til for. Han setter evangelisten inn i en rekke av personer den oppståtte Jesus har gir sin menighet – apostler, profeter, evangelister, hyrder og lærere. Alle – også evangelisten - er satt der, hevder apostelen, ”for at de hellige kunne bli gjort i stand til tjenestegjerning, til oppbyggelse av Kristi legeme”.

Evangelistene har altså en oppgave innad i menigheten. Selvsagt er de med rette opptatt av de ufrelste. Men de skal også delta med å gjøre dem som alt er frelst, i stand til tjenestegjerning. Mange oversettelser kaller det å utruste de hellige. Menighetens rette oppbyggelse og vekst er avhengig av at det skjer.

Er det ikke naturlig å tenke at evangelistens del av oppgaven må være å gjøre de troende i stand til å leve evangelistisk i sitt daglige liv og sin omgang med dem som enda ikke kjenner Jesus?

Hver eneste dag
En av mine venner har en ekte omsorg for hele Guds menighet i byen og en brennende nød for de ufrelste. Noen ganger drømmer han om hvor fantastisk det var de vi tilbake i 70-årene sto sammen i de to store Billy Graham-kampanjene som via storskjermer og annen moderne teknikk fant sted i mange byer på en gang.

Jo, vi samlet mange. Men jeg må minne min venn på at hver eneste dag berører menigheten i byen flere mennesker enn vi berørte via en uke med stormøter. For hver eneste dag er ”de hellige”, menighetens store og små og unge og gamle, spredd på skoler og arbeidsplasser, i nabolag og overalt hvor mennesker finnes. Daglig har vi kontakt med medmennesker som ikke kunne tenke seg å sette sine ben på et møte – uansett hvor kjent predikanten er.

Hvor er evangelistene som vil ruste de hellige til å leve evangelistisk? Slike evangelister vil gjennom sin utrustende tjeneste på sikt nå langt flere mennesker med evangeliet enn de fleste kampanje-evangelistene. Men resultatet blir så uoversiktlig at de ikke får like imponerende tall til nyhetsbrevene sine.

Reidar Paulsen i Magazinet 10. juli 2007