Mange kristne har begynt å etterlyse evangelister. Sten Sørensen gjorde det nylig her i Magazinet, 19. mars. Det kan se ut som der var flere markante evangelister før enn nå. Sørensen pekte på noe av det som kan være grunnen til det. Jeg har bare lyst til å føye til et par enkle tanker om evangelister og den tjeneste de har eller eventuelt skulle ha.

Hverdagslivet
De fleste som hører ordet evangelist, tenker sannsynligvis på slike menn og kvinner som taler på store møter og kampanjer for å nå mengder av ufrelste mennesker. For meg er det naturlig å tenke tilbake på han som en gang ble kalt Norges Billy Graham, John Olav Larsen, eller på de utrettelige sørlendingene Egil Solheim og Arne Gundersen. De sto i vekkelse gang på gang på det ene stedet etter det andre. Visst trenger vi slike ”innhøstere”.
Men der er en annen type evangelist jeg oftere savner og skulle ønske å se mange av. Det er mennesker som ikke har sin tjeneste på plattform eller prekestol, men som fungerer fra dag til dag der de likevel ferdes, eller som tar en ekstra tur på byen eller hvor det måtte være for å treffe mennesker som de kan være med å føre et skritt nærmere Jesus eller helt fram til ham.

Alle troendes kall
Det er slike som ser ut til å ha en åndelig utrustning som gjør at de får en naturlig kontakt med mennesker om livets viktigste spørsmål. Noen ganger virker det som om de er utstyrt med en spesiell sans for å se når mennesker er klar til å ta imot Jesus.
Alle troende er kalt til å vitne om sin frelser og herre. Men de fleste trenger hjelp til å komme i gang og oppmuntring til å fortsette. De evangelistene jeg beskriver, evangeliserer ikke bare selv, de er slike som setter andre i stand til å evangelisere. Apostelen Paulus sier at det er den opphøyde Kristus som setter evangelister i menigheten ”for å utruste de hellige så de kan utføre sin tjeneste, og Kristi legeme kan bygges opp”. Vi trenger ”utrustningsevangelister”.

Trening
Jeg tror de fleste evangelister av denne typen har sin tjeneste i lokalmenigheten. De er ikke så synlige at de skrives om i avisene. Men våkne menighetsledere som lengter etter en menighet som brenner for å nå naboer, arbeidskamerater og venner med evangeliet, kan ikke få nok av dem. Og i de fleste menigheter er de sannsynligvis fremdeles mangelvare.
Noen utrustningsevangelister har kapasitet til å fungere langt utover egen lokalmenighet. Jeg kjenner en slik, og det er fascinerende å snakke med ham om tjenesten. Når han kommer til en lokalmenighet og får vandre ut og inn i den noen dager, oppdager han de av medlemmene som har spesielle gaver til å vinne andre. De kan han trene, og dermed er en god bevegelse i gang i menigheten.

En flokk av vitner
Trenger vi ikke evangelister av Graham- og Larsen-typen? Sikkert! Det er vel derfor Gud har gitt oss slike. Og noen av dem har gjort et stort arbeid med å trene veiledere til møtene og legge opp til godt etterarbeid. Ære være dem for det. Det er en slags utrustning av de hellige det og.
Men kunne det være at kampanjeevangelistene hadde nådd lenger og hadde fått varigere resultater i tett samarbeid med menigheter som hele tiden hadde sine egne aktive utrustningsevangelister og dertil en flokk av vitner de hadde trent, ikke bare til kampanjen, men til et liv preget av vitnetjeneste?

Reidar Paulsen i Magazinet 19. april 2005