Happy_fathers_day.jpg

I kolonitidens Amerika definerte menn seg selv med hvor mye de tok del i samfunnet og farskap. Ekteskap og det å bli far ble sett på som noe av det høyeste en mann kunne strebe etter i sitt liv. I dag ser det ut som om menns høyeste mål er en suksessfull karriere og personlig fritid, og mot disse to målene prøver de så å balansere ekteskap og familie.

Mangelen på fedre som aktivt involverer seg har ført til samfunnsmessige forhold som gjør det nødvendig at myndighetene griper inn. Det er tankevekkende når myndighetene blir tvunget til å reagere på det at en så fundamental institusjon som familien svikter! I 2001 satte U. S. Department of Health & Human Services, under daværende president George Bush, i gang sitt Farskapsinitiativ med denne uttalelsen:

”Presidenten er fast bestemt på å gjøre engasjert, ansvarsbevisst farskap til en nasjonal prioritet … to foreldre som engasjerer seg, bidrar direkte til å bedre innsatsen på skolen, redusere stoffmisbruk, kriminalitet og lovovertredelser. To foreldre som er til stede og engasjerer seg gir færre følelsesmessige og andre problemer med oppførsel og holdninger, minsker risikoen for misbruk eller forsømmelse, og gir lavere risiko for selvmord blant tenåringer. Forskningen er klar: Fedre er betydningsfulle i livet til barna sine. Det er simpelthen ikke noen erstatning for den kjærligheten, det engasjement og deltakelse som en ansvarsbevisst far gir.”

Mens forskning bekrefter at foreldres fravær (om det er fysisk eller følelsesbetont), medvirker tungt i nesten hver kategori av skader som virker inn på samfunnet, gjelder min bekymring de åndelige følgene.

En nokså ubemerket, men stor og viktig studie som ble ledet av sveitsiske myndigheter i 1994 og publisert i 2000, avslørte noen overraskende fakta om overføring av tro og religiøse verdier fra en generasjon til en annen. (Studiens fulle tittel er: ”Demografiske karakteristika for lingvistiske og religiøse grupper i Sveits”, og er skrevet av Werner Haug og Phillipe Warner.) Studien står i en bok om karakteristiske trekk for nasjonale minoriteter i befolkningen i visse europeiske stater. Oppsiktsvekkende, ikke sant?

Kort fortalt avslører studien: ”Det er familiefarens religiøse praksis som, fremfor alt, bestemmer om barna i fremtiden vil slutte seg til kirken eller holde seg borte fra den.” (egen utheving)

Studien forteller:

  • Hvis både far og mor går regelmessig til kirken, vil 33 prosent av barna deres bli regelmessige kirkegjengere, og 41 prosent vil delta uregelmessig. Bare en fjerdedel av barna vil utvikle seg til å ikke praktisere i det hele tatt.
  • Hvis faren går uregelmessig og moren regelmessig, vil bare 3 prosent av barna følge opp og gå regelmessig, mens hele 59 prosent vil gå uregelmessig. Trettiåtte prosent vil være tapt.
  • Hvis faren er ikke-praktiserende og mor regelmessig, vil bare 2 prosent av barna bli regelmessige tilbedere, og 37 vil gå uregelmessig i kirken. Over 60 prosent av barna deres vil være helt tapt for kirken!

Hva skjer hvis faren går regelmessig, mens moren går uregelmessig eller er ikke-praktiserende? Det er overraskende, men prosenten av barn som da vil gå regelmessig, øker fra 33 prosent til 38 prosent om moren går uregelmessig, og opp til 44 prosent om hun er ikke-praktiserende. Dette antyder at lojaliteten til farens engasjement vokser som reaksjon på morens slapphet eller likegyldighet overfor religion.

Kort sagt, hvis en far ikke går i kirken – uavhengig hvor trofast hans kone er i andaktslivet – vil bare ett barn av 50 bli en regelmessig tilbeder. Hvis en far virkelig går regelmessig, uavhengig av morens praksis, vil mellom to-tredjedeler og tre-fjerdedeler av barna deres bli kirkegjengere (regelmessige og uregelmessige). En av årsakene som er foreslått for denne forskjellen, er at barn har en tendens til å ta stikkord om det som hører hjemmelivet til, fra mor, mens deres oppfatning av verdenen utenfor kommer fra far. Hvis far tar troen på Gud alvorlig, da er budskapet til barna deres at Gud må bli tatt på alvor.s-michael-craven

Dette bekrefter at fars rolle som åndelig leder er av vesentlig betydning. Denne rollen vil jeg påstå er sant farskap. Fedre skal elske sin hustru slik Kristus elsker kirken, forme Guds kjærlighet i det viktigste jordiske forholdet de har. Fedre skal ha omsorg for barna sine slik vår Far i himmelen bryr seg om oss. Og, endelig, spiller fedre en hovedrolle i å lære barna sannheten om virkeligheten. Det er faren som skal instruere barna sine i deres forståelse av verden ut fra et kristent verdenssyn som er bevisst og bygget på kunnskap. Far er av vesentlig betydning for det å sende barna videre med et bibelsk syn på virkeligheten og en tro på Jesus Kristus som har røtter i solid forståelse.

Det er på tide at fedrene vender tilbake til det som er ærefullt ved å være mann, og overveier prioritetene sine på nytt, og justerer dem etter Guds bud, forskrifter og lover, og underviser barna ”når du sitter i ditt hus, når du går på veien, når du legger deg, og når du står opp.” (5. Mosebok 6,7 Norsk Bibel, 1988).

 

Michael Craven

Forfatter, taler, grunnlegger og leder for ”Center for Christ & Culture”

---

Artikkelen ble publisert i Christianity.com i forbindelse med årets farsdag i USA, søndag 19. juni, og gjengitt her med forfatterens tillatelse. Norsk oversettelse ved Grete Skouverøe.