Et av de allment aksepterte idealene for kirken synes å være at den skal ha stor takhøyde og inkludere alle. Det som er sikkert, er at den kristne menighet har et budskap til alle mennesker. Den taler om en Gud som elsker verden, og om en Frelser som ble gitt som en soning for all verdens synd. Men det er samtidig et budskap om omvendelse og et nytt liv i etterfølgelse av Jesus. Han som sa: ”Dine synder er deg tilgitt!”, sa også: ”Gå bort, og synd ikke mer fra nå av!”
         Men det er ikke alt. I 2000 år har kirken talt om en Frelser som ble født av jomfru, en som er både sant menneske og sann Gud, en som helbreder og sette mennesker fri fra onde åndsmakter, en som er oppstått fra de døde og som kommer igjen.

Tilpasning
Det er lenge siden mer eller mindre velvillige mennesker begynte å forkynne at om kirken skulle ha muligheter til å vinne flere mennesker, måtte den tilpasse seg. Det gjaldt i første omgang de håpløse dogmene. I dag presenteres det ikke lenger som vennlige råd fra folk med gode ønsker for kirken. Nå gjelder det like mye eller mer etiske spørsmål – og det presenteres som et krav: kirken skal være inkluderende, nesten uansett hva en ønsker å ta med seg inn i den av dogmatisk og etisk fornektelse av Bibelens ord.
         Presset mot de konservative kretsene i kirken er til tider intenst. Det blir ikke bedre når den ene leder etter den andre går i den berømte tenkeboksen og kommer ut igjen med nytolkning som bryter med all sunn tolkningstradisjon i to årtusener, men som stemmer forbausende godt med det som er politisk (teologisk?) korrekt akkurat nå. For ikke å snakke om når en halv lærenemnd gjør det!

Å gi mennesker mening
Hva som er sant, kan ikke avgjøres etter hva som lykkes eller ikke. Men når moteriktige eksperter skal lære kirken hvilke tilpasninger den må gjøre for å tekkes vår tids mennesker, kan det være en idé å studere andres erfaringer. De er mange, men kanskje best dokumentert i USA. Alt i begynnelsen av 1970-årene vakte det stor oppmerksomhet da metodisten John M. Kelley publiserte ”Why Conservative Churches Are Growing”. Med solid og omfattende tallmateriell visste han at de store såkalte mainline-kirkene – de tradisjonelle protestantiske kirkesamfunnene - tapte medlemmer i stort tempo.
         Kelley syntes ikke å være i tvil: konservative kirker hadde vekst; liberale tilbakegang, Han hørte selv til den liberale fløyen og kunne stille spørsmålet slik: ”Hvorfor er de gale kirkene vokser?” Som religionssosiolog svarte han at de liberale menighetene sviktet sin oppgave: å gi mennesker mening.

Kortvarig popularitet
Nylig har en ny bok bekreftet samme tendensen. Dave Shiflett kaller boken sin ”Exodus” og setter som undertittel: ”Hvorfor amerikanere flykter fra liberale kirker til fordel for konservativ kristendom.” Det er en velskrevet reportasjereise gjennom deler av det kristne landskap i USA. Shiflett regner ikke seg selv som konservativ, men avslører gjennom grundige intervjuer den teologiske oppløsningen i mange tradisjonelle kirkesamfunn. Og han følger etter noen av dem som har flyktet – til den romersk-katolske kirke, til den ortodokse og til sørstatsbaptistene.
         Der finnes ikke noe som helst som tyder på at tilpasning til dagens politisk korrekte teologi og etikk skaper større tilslutning til kirken. Det kan kanskje føre til en kortvarig popularitet. Men alt tyder på at det er veien til en ytterligere marginalisering av det som skulle være en kirke med et evighetsviktig budskap til hele folket. Det blir er svik som flere og flere vil gjennomskue og kanskje flykte fra alt som heter kristen tro – eller kanskje finne veien til de menigheter som våger å stå fast i stormen.

Reidar Paulsen i Magazinet 2. mars 2006