20. januar var Randy og teamet på plass i Toronto. Siden har møtene fortsatt. Og folk – mange tusen til sammen – har kommet fra alle kanter. Og den såkalte ”Toronto-vekkelsen” sprer seg fra sted til sted og fra land til land.

I august tilbrakte Visjons redaktør en uke i Toronto. Her følger noen av inntrykkene ledsaget av et sukk: Hvordan skal en beskrive det ubeskrivelige? For en del av det som skjer, kan ikke formidles med ord. Det må oppleves.

Møtene begynner klokken halv åtte hver kveld unntatt mandag. Før klokken seks stiller de første seg i kø for å være sikre på å få sitteplass i møtesalen. I løpet av kort tid slanger køen seg rundt hjørnet og ned langs bygningen. Den er et ypperlig sted å bli kjent med hva slags folk som kommer. I løpet av noen dager snakket jeg med folk fra en rekke nasjoner. Mange kommer fra USA, men gruppene fra England og Tyskland har også vært betydelige. Forbausende mange er pastorer fra alle slags protestantiske menigheter.

Tre kvarter før møte tid åpnes dørene, og samtalene fortsetter innendørs mens musikerne i lovsangsteamet tester det tekniske utstyret.

Så begynner lovsangen. Forsangerteamene veksler for hver kveld. De hentes inn fra Vineyard-menigheter i distriktet. Ofte varer lovsangen nesten en time. Ting begynner å skje i benkene. Det høres høylydt latter og andre lyder.

Første kveld jeg var der brøt Randy Clark inn alt etter første sangen og kalte frem alle pastorer og predikanter fra Europa. Han fikk med seg forbedere fra menigheten og ba for gruppen og for hver enkelt. Mange havnet på gulvet under bønne, og noen ble liggende der resten av møtet.

Etter sangen kommer vanligvis en tid for velkomst til forskjellige grupper. ”Hvor mange er her for første gang i kveld?” En rekke hender kommer i været og resten av forsamlingen applauderer. ”Hvor mange er fra Canada utenom Ontario? – fra USA? – fra Europa osv.”

Møtelederen tar gjerne frem folk som har opplevd noe med Gud nylig, intervjuer dem og sammen med medarbeiderne for dem. Noen faller, noen rister, noen gråter, noen ler. Ingeb lar seg genere av høylydte ytringer eller at folk blir liggende fremme ved plattformen. Så er det tid for kollekt.

Talen er relativt lang. En av John Arnotts taler var enkel og klar evangelieforkynnelse om synd og Guds vrede og nåde og Guds kjærlighet. Guds kjærlighet og kjærlighet til Gud går igjen. Mange av talene er også tolkninger av det Gud er i ferd med å gjøre for å fornye sitt folk og forberede det for innhøstingen.

Lydnivået i salen kan være høyt. Men der er noe jublende over det. Midt under Randy Clarks preken første kvelden jeg var der, ropte en ung kambodsjansk kvinne som etter bønnen var blitt liggende ved plattformen, flere ganger av full kraft: ”Big God!” Og forsamlingen jublet med.

Talen avsluttes (alltid) med en innbydelse, først til dem som aldri har møtt Jesus og lært ham å kjenne, så til frafalne. De kommer stille frem mens forsamlingen de fleste kveldene sang ”O, nåde stor og underfull”. Taleren ber med dem og sender dem ut en stund med et ”Nytt liv”-team for at de skal få mer veiledning.

Lovsangsteamet stiller opp igjen mens alle stolene i salen stables opp langs veggene. Folk står nå ut over hele salen. Forbederteamene beveger seg fra den ene til den andre. Alle som ønsker forbønn – og det gjør visst de fleste – får det.

Etter en tid må du bevege deg forsiktig for ikke å tråkke på noen av de mange som ligger på gulvet.
Etter hvert trekker de som vil hjem, ut. Men det tar lang tid før salen tømmes. Visst gråtes det til tider. Men latteren har større plass.
Klokken går lang over midnatt før alle har forlatt lokalet.

Hva er det som skjer? Jeg kan ikke gi noe uttømmende svar på det. Men jeg har samlet en del uttalelser og egne kommentarer under en del stikkord:

Menigheten og huset
”En bitte liten karismatisk menighet i Toronto,” var den karakteristikken Charisma brukte om Toronto Airport Vineyard. Jeg vet ikke hvor mange medlemmer menigheten har. Antakeligvis vet ikke noen det akkurat nå.

Ingen kan se på bygningen at det er en kirke, og det er da heller ikke. Menigheten samles i en del av et bygg som også brukes til andre formål. ”Den pussige lille bygningen ved enden av rullebanen,” kaller noen av avisene møtestedet.

I disse dager er menighetens ledelse i forhandlinger om et nytt og større lokale på en annen side av den internasjonale flyplassen.

Tilstrømningen
”Velkommen til Sardin Vineyard,” sa en av medarbeiderne med tydelig henvisning til det fullpakkede lokalet. Hovedsalen har kanskje noe slikt som 400 og noen sitteplasser. De fylles på et øyeblikk når køen utenfor slippes inn tre kvarter før møtet begynner. Resten av dem som kommer, må enten stå bak stolene – og der er det tett med mennesker – eller finne seg i å gå inn i et tilstøtende rom hvor møtet overføres på en fjernsynsskjerm.

Hva er det som får tusenvis av mennesker til å valfarte til denne menigheten? De kommer fra resten av Canada, fra USA og fra en rekke land utenfor Nord-Amerika. Da vi var der, var der store grupper av engelskmenn og tyskere og enkeltpersoner og grupper fra en rekke andre land.

Hva er det som får pastorer fra så mange land til å søke til Toronto? Anslagsvis har tre tusen av dem besøkt Airport Vineyard i løpet av sju måneder.

Desperasjon, hunger og tørst etter Gud, er noen av svarene som gis.

Møteformen
”Ingen møter er like,” sier menighetens egne ledere. Men der er et slags mønster:
Lovsang
Velkomst og opplysninger
Vitnesbyrd i intervjuform med etterfølgende forbønn
Kollekt
Tale
Innbydelse til frelse
”Ettermøtet” hvor stolene er ryddet unna og alle som ønsker det får forbønn.

Søndag formiddag var mønsteret litt strammere og hadde ikke med siste del av kveldsmøtemønsteret.

Fysiske manifestasjoner
Det pressen og mange mennesker har vært mest opptatt av, er de fysiske manifestasjonene. Og folk faller, folk rister, folk gråter, mange ler uhemmet, noen danser. Under ”ettermøtet” er gulvet strødd med mennesker.

”La meg si til dere som er her for første gang: Hvis Gud vil, kommer dere til å se folk riste, dere vil se folk falle, le, brøle eller gjøre ting som er utenfor det dere til vanlig har erfart av Guds gjerning. Fokuser ikke bare på det. Det er et symptom på det Gud gjør inne i et menneske,” sa en av pastorene i menigheten, Steve Long.

”Når folk fra massemedia kommer her, forteller vi dem gang på gang at det som er viktig for oss her, er hva Gud gjør når han forandrer livet til mennesker. Jeg vil at dere skal høre det. Vårt fokus er ikke på det å falle. Vi bryr oss ikke om du faller eller ikke. Vi bryr oss ikke om du rister eller ikke. Vi bryr oss om at Gud møter deg, og at du lar Gud få virke i ditt så du blir kvitt noe av søppelet som er inne i deg, og så Den Hellige Ånd kan ta mer av ledelsen i ditt liv. Jo mer som går inn, desto mer søppel må ut. Der er ikke plass til begge deler. Det er alt som er viktig, folk, at vi elsker Gud mer og kjenner ham bedre.”

På pinsedag sa folk om disiplene at de var fulle av søt vin. Jeg har alltid tenkt at det var en tåpelig replikk. Nå tror jeg det er ypperlig beskrivelse av det de så, men ikke kunne forstå.

Guds suverenitet – ikke menneskeverk
”Stjel aldri Guds ære,” sa John Wimber ved et besøk i Airport Vineyard nylig. Pastor Steve Long siterte det, og fortsatte: ”Det dreier seg om Gud, ikke om hvem jeg er eller hvem du er. Det handler ikke om hvem som forkynner eller hvem som leder lovsangen. Vi er ganske vanlige mennesker.”

I løpet av den uken vi var der, var det tre forskjellige predikanter som talte på møtene. Det ser ikke til at hvem som preker, har noen betydning for det som skjer i resten av møtet. Randy Clark er en ildfull predikant. Ordene strømmer ut av ham i rasende fart. John Arnott står nærmest og småprater med forsamlingen. Fysisk er de også rake motsetninger. Hvis der er noe som er likt, er det at begge har en rik sans for humor og bruker det.

Randy Clark fortalte at han hadde lest artikkelen i Time om det som skjer, og ble først litt skuffet over at navnet hans ikke var med i det hele tatt. Men så ble han glad. Det var som det skulle være. ”La oss sørge for at det er Jesu navn alene som nevnes når noen taler om fornyelsen!”

Guds kjærlighet
Jeg tror at hvis en kunne gjennomført en spørreundersøkelse blant møtedeltakerne i Airport Vineyard, ville mange svart på samme måte som Jens-Petter Jørgensen sa det til Vårt Land: ”Det var en enorm opplevelse av å få være i et miljø med så mye kjærlighet til Jesus. Dette er den sterkeste Jesus-intimiteten jeg noensinne har vært borte i.” Eller de ville ha brukt andre ord og talt om en ny og frisk berøring, ikke i den grad med Guds kraft, som med Guds kjærlighet.

Guds orden
For den som aldri har opplevd annet enn tradisjonelle gudstjenester og møter, kan sikkert første møte med Airport Vineyard fortone seg som en kaotisk opplevelse. Vi er ikke vant til at folk gråter og ler høylydt selv under talen. Det er uvant med folk som ”hviler i Ånden” foran føttene på lovsangslederen eller taleren. Det er nytt å se folk strødd utover gulvene i slutten av møtet. Og hva skal vi gjøre med dem som brøler eller hopper eller danser eller raver rundt som fulle?

Sier ikke Bibelen noe om orden og sømmelighet? ”Vi har forlatt kirkegårdens orden og gått inn i fødestuens orden,” sier lederne selv spøkefullt. Det er naturlig at det skrikes på en fødestue. Og her føder Gud nye ting i sine barn.

Jeg opplevde at møtene i høyeste grad hadde orden, men kanskje en annen orden enn vi er vant til. De ble ledet bevisst, men fleksibelt og mykt. Jeg følte meg trygg. Det var godt å være der.

Utrustning av de hellige
Noe av det mest fremtredende ved hele bevegelsen i Toronto er at den ikke er sentrert omkring en eller to ”Gudsmenn” som er Guds spesielle redskap. Visst er lederne viktige. Men de har fra første stund vært opptatt av en sentral Vineyard-verdi – utrustningen av de hellige til tjeneste til Kristi legemes oppbyggelse. I motsetning til andre steder der vi ser noen av de samme fenomenene. er det vanlige kristne som er lært opp til og i stor grad tar seg av forbedertjenesten for alle som søker forbønn. Hver kveld er et stort forbederteam (ministry team) på plass. En som er ferdig opplært tar seg bønnen, og en aspirant står klar til å ta imot dem som måtte falle.

Fornyelse – ikke vekkelse
En av John Arnotts første tanker etter at begivenhetene skjøt fart i januar, var: ”Nå må vi ut på gater og streder for å høste inn de ufrelste.” Men da var det som Gud sa til ham: ”Kan du ikke vente litt og la meg få ta meg av menigheten en stund først.”

Nesten alle som er involvert, kaller dette en fornyelse. Vekkelse blir det når tusener på tusener høstes inn. Mennesker blir frelst, til sammen hundrevis. Frafalne blir kalt tilbake, til sammen tusener. Men det er bare en første fase før den store innhøstingen.

Fra fornyelse til vekkelse
”Da dette begynte i januar, var jeg virkelig bekymret siden Carol og jeg skulle være to og en halv uke i Europa,” fortalte John Arnott. ”Hvordan kan jeg reise bort midt i det største inngrep fra Gud jeg har hørt om i mitt liv, for ikke å snakke om erfart rett her i min egen menighet? Jeg var så redd at avisene ville trykke negative artikler og kirkene ville reagere mot oss. Jeg var redd de skulle kvele dette før vi hadde fått velsignelsen og gitt den videre. Men vet dere hva? Det er for sent nå! Det er over hele verden nå. Og ikke bare er det en ild som har startet i Toronto. Den har startet en rekke andre steder på samme tid. Gud er ute etter nasjonene. Og det kan ikke stoppes.”

”Så mist ikke motet, bli ikke grepet av frykt. Fest blikket på Jesus mer enn noen gang før, og gjør dere rede til den største innhøsting verden noen gang har sett.”

Reidar Paulsen