IMG_0149.jpg

Asgeir Aglen har bedt om å bli løst fra eldstetjenesten i Kristkirken i Bergen. Det er den fremste veteranen i dagens eldsteråd som dermed trer ut ved årsskiftet. På tide – Hva er bakgrunnen for at du ønsket å avslutte eldstetjenesten nå? – Jeg har etter hvert kommet til at det er på tide å trekke seg tilbake. Jeg har vært eldste i 32 år, og jeg ser andre i menigheten som har utrustning for eldstetjeneste, og som har større glød og energi enn meg. – På hvilke områder synes du det å være eldstebror har forandret seg mest siden du ble ordinert i 1982? – Den mest synlige forandringen er kanskje kleskoden på plattformen – fra dress og slips til trange jeans. En mye viktigere forandring er nok synet på menighetens rolle/identitet. Det har både organisatoriske og teologiske aspekter. Vår identitet har endret seg fra å være lokalmenighet som del av et kirkesamfunn på landsplan, mot det å være en lokal forsamling med tilhørighet i «Guds menighet i byen», og har videre endret seg mot det å være en forsamling av mennesker som har sin hovedtjeneste som Gudsrike-representanter i hverdagen.

Begivenhetsrik tid Jeg har i løpet av tjenesten beveget meg fra å være ganske erke-luthersk til å være fullt engasjert den karismatiske bølgen, med opplevelser som jeg ikke kunne tenkt meg på forhånd. Oppstarten av Kristkirken var en begivenhetsrik tid hvor mye fantastisk skjedde. Jeg ser tilbake på dette med stor glede og takknemlighet. Så fikk vi en utfordrende og lærerik periode med anstrengt økonomi og liten stab, hvor stor frivillig innsats måtte være bærebjelken i driften. Etter en bedring i økonomien har vi igjen fått en solid stab som gjør driften mye lettere. Jeg opplever at vi nå er i en periode med re- konsolidering og ny optimisme. Jeg merker stor glød hos ungdommene. Vi hører hvordan Gud gjør nye ting mange steder, og Han har ikke glemt Bergen!

Favorittmenighet – Hvordan vil du karakterisere Kristkirken i Bergen anno 2014 i forhold til Bergen Frikirke anno 1982? – Bergen Frikirke var min favorittmenighet i 1982, slik Kristkirken er det i dag. Mer objektivt mener jeg også at begge forsamlinger har hatt en viktig funksjon i byen. Gudstjenesteformen i dag er ikke så veldig ulik 1982. Den var nok mest forskjellig på slutten av 90-tallet med omfattende åndsmanifestasjoner og en svært tøyelig tidsramme. Den største forskjellen mellom 2014 og 1982 er kanskje dagens lovsangs-sesjon med moderne instrumenter, sammenliknet med salmer og sanger med klassisk piano, som var plassert mellom de ulike programposter i gudstjenesten. Dessuten er gudstjeneste-forsamlingens toleranse for aktive barn betydelig større i dag, delvis på grunn av et rommelig lokale med god støydemping.

Bevare og bygge tro – Hvilke sider ved eldstetjenesten har du satt mest pris på? – Bare det å være betrodd en slik tjeneste betyr mye. Min erfaring er at det også følger en ekstra velsignelse og beskyttelse med i tjenesten. Det er en ordning som de første apostler innførte. Bibelens beskrivelse av eldste-kvalitetene er svært oppmuntrende, og samtidig utfordrende. Jeg gleder meg over at mange i menigheten regelmessig ber for hver enkelt i rådet. Mine med-eldste i rådet har betydd veldig mye for å bevare og bygge min tro. Det føles stort når vi sammen tar utfordrende beslutninger i tro. Selv om jeg er en lite utadvent person, blir jeg alltid oppmuntret av å hilse på nye besøkende i forsamlingen. Jeg er glad i barn, og gleder meg veldig når barnemiljøet hos oss fungerer godt.

Mer tid til konen – Hvor ser du det største utviklingspotensialet for Kristkirken? – Jeg tror menigheten har fått noen viktige kall som vi fortsatt skal være tro mot. Da tenker jeg særlig på å utruste medlemmene for arbeidslivet, generasjonene sammen og kristen enhet i bergensregionen Jeg tror også at vi med tiden skal gjenoppta aktiviteter på gaten: Lovsang, telt for velsignelse, forbønn og evangelisering. – Hva vil du bruke mer tid på når du nå trer ut av eldsterådet? – Min kjære hustru, Iren.