Vi finner også det i hans lille katekisme, nærmere bestemt i forklaringen til den tredje trosartikkel i den apostoliske trosbekjennelse, den vi bruker hver søndag i kirken. Der begynner Luther med et for mange overraskende utsagn. Han sier: ”Jeg tror at jeg ikke … kan tro.” Nei, han sier mer: ”Jeg tror at jeg ikke av egen fornuft eller kraft kan tro på Jesus Kristus …” Dermed har kan øyeblikkelig slått hull på enhver forestilling om at vi kan frelse oss selv. ”Troen alene,” sier vi (det har vi også lært av Luther). Men selv det er ikke noe vi kan eller evner med noe av det vi er og har.

Men hvordan skal vi da bli frelst? Kan vi sette strek over alt det der med troen? Nei, det vi setter strek over, er våre muligheter til å fikse det selv. Skal vi bli frelst, må en annen sørge for hele ”pakken”. Hør hva Luther lærer oss å jublende bekjenne:

”Jeg tror at jeg ikke av egen fornuft eller kraft kan tro på Jesus Kristus eller komme til ham. Men Den Hellige Ånd har kalt meg ved evangeliet, opplyst meg ved sine gaver, helliggjort meg og oppholdt meg i den rette tro.” Se det er noe annet enn egen fornuft eller kraft!

Det står ikke noe i Bibelen om noen som går fortapt fordi de ikke kan tro. Hvis der er noen som innser at de ikke kan det, må de se til å få høre evangeliet. For da er Ånden der for å skape det de ikke kan produsere selv.

Men det står noe i Bibelen om slike som ikke vil tro. For der er noe vi kan, og det er å si nei der Ånden er for å skape tro. Jesus gråt over mennesker som ikke ville.