Gang på gang de siste tiårene dukker det opp nye debattinnlegg og intervjuer om moderne lovsang. Emnet er tydeligvis egnet til å vekke høyst motstridende følelser. Lovsangen preger karismatiske miljøer.

Men ikke bare det. Lovsangsstilen fra den karismatiske fornyelsen har nådd lenger inn i andre kristne kretser enn noe annet fra denne bevegelsen. De samme sangene brukes på tvers av de fleste grenser. De er blitt et felles uttrykk; de synges i forsamlinger i høyst forskjellige konfesjonelle sammenhenger og går mer eller mindre igjen i de fleste nasjoner. På gudstjeneste i Banja Luka i Bosnia-Hercegovina nå søndag kunne jeg synge med på norsk de samme sangene som forsamlingen sang på serbisk.

Lovprisning og tilbedelse
Kritikerne liker ikke sangene. Men for oss som bruker mange av dem, er det viktig å si at vi ikke synger for å synge. Sangene er ett av vår tids uttrykk for noe som alltid har fulgt de troende og den troende forsamling. Det er én måte å uttrykke takk, lovprisning, tilbedelse og hengivelse på. Salmenes bok i Det gamle testamente og tallrike vers ellers i Bibelen viser oss at vi er kalt til å være et lovprisende folk.

Ja, vi vet at hele livet skal være en gudstjeneste. Ja, vi vet at vi er kalt til å bære frem vårt legeme som et hellig, gudvelbehagelig offer. Men noen ganger må det bryte gjennom og bli det Hebreerbrevet kaller ”lovprisningsoffer til Gud, det er: frukt av lepper som priser hans navn”. Det er ekstra godt når vi kan gjøre det sammen. Lovprisning er en form for bønn, og Guds ord har ekstra mange løfter for felles bønn.

Gjentakelser – ja!
Kritikerne synes det brukes for mye gjentakelser i lovsangen. Men nå er den altså ikke avsynging av sanger, men et uttrykk for en relasjon til Faderen og Sønnen. Salmenes bok er ikke redd for gjentakelser!

For noen år siden var jeg med på et felleskristelig arrangement hvor vi både kunne høre et kirkelig kvalitetskor og delta i karismatisk preget lovsang. Et av kormedlemmene synes det var bra å høre lovsangen, men hun kunne ikke med alle disse gjentakelsene. Et kvarter eller noe slikt tidligere hadde hun vært med å synge Halleluja-koret fra Händels ”Messias”. Prøv å telle gjentakelsene der!

Kritikerne mener at tekstene på de moderne lovsangene ikke holder mål. Et stykke på vei kan de ha rett i det. Noen er meget enkle. Noen kan vi etter min mening ikke bruke – selv om de er blitt brukt. Men den som følger med, vet at dette ikke er hele bildet. Det finnes mer og mer lødig, bibelsk og poetisk stoff.

Vekkelsens sanger
For mange år siden hørte jeg professor Peter Beyerhaus fra Tyskland si at alle fornyelses- og vekkelsesbevegelser har skapt nye sanger. Ikke alle har samme kvalitet, men mange blir uttrykk for hjertespråket nettopp i den tid de skapes. Kanskje er det bare historien som kan avgjøre hva som holder mål utover den tid sangene ble til.

Den metodistiske vekkelsen skapte sanger. Charles Wesley skrev mer enn seks tusen av dem. Hvor mange er det som har overlevd? Vi synger noen av dem også i dag. Tiden har vist at de har slitestyrke nok til det. Men det store, store antall lever ikke videre.

Den rosenianske vekkelsen skapte sanger. Den fremste sangforfatteren var Lina Sandell. Hun skrev mer enn 650 sanger. Noen lever og synges både i Sverige (Carola har gitt ut en hel CD med Sandells sanger) og Norge, men langt fra alle.

Nytt og gammelt
Hvis verden består om hundre år, vil en kanskje kunne si hvilke sanger som hadde kvalitet til å leve videre. Mange som fungerer utmerket i dag, vil stille og umerkelig gå ut av bruk etter som årene går.

Det beste består. Det er verd å merke seg både for kritikere og tilhengere av moderne lovsang. For den siste gruppen bør det bety at det er vel verd å arbeide med å bringe noe av arvegodset med inn i den karismatiske gudstjenesten. Erfaringen er at salmene og de gamle evangeliske sangene aldri fungerer bedre enn når de er omgitt av moderne lovsanger. Der får de nytt liv.

Reidar Paulsen i Magazinet 28. oktober 2006