”Men,” sa hun og gjorde seg bevisst eller ubevisst til talsperson for mange, ”jeg forstår meg ikke på alle gjentakelsene! Kan det være nødvendig?” Jeg svarte nok ikke på det. Det ville kanskje blitt litt pinlig der og da – like etter et møte der hun og resten av koret med stor iver hadde sunget Halleluja-koret fra Georg Friedrich Händels Messias – å minne henne på det. For hele det mektige koret er jo en nesten endeløs rekke av gjentakelser – først og fremst av ett og samme ord! Jeg prøvde nettopp å telle halleluja’er, men måtte gi opp. Kanskje komponisten de fleste regner som gudsinspirert da han skrev oratoriet, var en prematur tilhenger av det en av DagenMagazinets debattanter nylig kalte ”den karismatisk-inspirerte lovsangsteknikken”?

Eller kan det kanskje være at vi finner spor av ”teknikken” allerede i Bibelen? I Salme 118 gjentar salmisten omkvedet ”Evig varer hans miskunn” fem ganger. I Salme 136 kommer et jublende ”Hans miskunnhet varer til evig tid” hele 26 ganger! Hver annen linje i salmen er en og samme lovprisning gjentatt og gjentatt, igjen og igjen. Apostelen og seeren Johannes fikk se inn i den himmelske gudstjeneste. Han så og hørte de fire livsvesener. ”Natt og dag sier de uten opphold: Hellig, hellig, hellig er Herren Gud, Den Allmektige, han som var og som er og som kommer!” (Åp 4,8b). Betyr det at de gjentar samme lovsangsstrofen uten stans døgnet rundt?

Alt kan misbrukes, også lovsang. Men for meg er det å bruke uttrykk som teknikk om det som for andre troende er mer eller mindre hjelpeløse uttrykk for tilbedelse, takk og kjærlighet, mangel på den respekt en burde finne mellom kristne. Gjentakelsen er en del av barnets og av kjærlighetens språk. Johannes Åpenbaring viser oss at den er en del av den himmelske liturgi. Så vil vi med frimodighet synge videre med Händel i hans mektige Halleluja-kor og glede oss med Herrens enkle små i fornyelsens lovsanger.

Reidar Paulsen i spalten I Fokus i DagenMagazinet 16. januar 2009