Dette semesteret er Anna Melkeråen og Arne Kristoffer Håland fra menigheten vår nede på samme plassen og har også fått bli en del av denne gruppen ”min”. Nå på begynnelsen av påsken tok jeg meg en tur ned dit for å se hvordan de har det alle sammen, og ble fylt av glede og takknemlighet. Jeg så tydelig hvordan Anna og Arne fikk være med å velsigne gruppen både med evner, talenter, kjærlighet, vennskap, visdom og åndelig tyngde. Samtidig så jeg hvordan gruppen var til velsignelse for Anna og Arne, og var med på å utfordre dem på ulike områder. Da vi hadde første Veien 2 samling i høst, skulle vi på et tidspunkt gå sammen to og to og nevne en ”åndelig” gave som vi mente å se i den andre personen. Hun om var med meg sa at hun hadde en følelse av at jeg hadde en evne til å føre sammen folk i relasjoner som var Gudvillet. Vi syntes begge at dette hørtes litt rart ut, og jeg hadde aldri tenkt at dette kunne være noen gave fra Gud, så jeg må innrømme at jeg ikke tenkte noe videre mer over det. Men etter å ha tilbrakt et par dager i Bordeaux nå, gikk det plutselig opp for meg at hun sannsynligvis hadde rett. Det var nemlig så tydelig å se hvordan relasjonene som jeg hadde lagt til rette for, blomstret og var til velsignelse for mennesker og for Guds rike. Det var også som om mine ”åndelige” øyne var åpnet i større grad enn før, og jeg så på en ny måte både gruppen og enkeltmenneskenes styrker og behov. Var en spesiell og oppmuntrende opplevelse. Det var også oppmuntrende å merke at jeg faktisk selv har opplevd mye og vokst på mange områder siden den gang jeg bodde der for tre år siden.

 

Jeg vil avslutte med å formidle en kortversjon av noen tanker som en venn av meg der nede, Luc Gishler, delte på cellegruppen forrige helg. (merk dere navnet, han kan komme til å bli viktig for Frankrike).

Han snakket om å vandre i tro, og å hele tiden ha fokuset på Guds rike med vårt indre øye. Å vandre i tro handler om full overgivelse. Dersom man aldri blir kastet ut i situasjoner der man ikke selv har kontrollen og er avhengig av Gud, hvordan kan man da lære å stole på Gud? Hvordan kan man da få en tro ”prøvet av ild”, en tro som stadig vokser? Å vandre i tro handler om lydighet, som til tider medfører lidelse. I blant er det ikke fysiske lidelser som er den største kampen for oss, men rett og slett den smerten det er å legge ned våre egne liv og gi avkall på våre rettigheter. Også Jesus måtte lære lydighet, så hvordan i all verden kan vi tro at dette har vi allerede full kontroll på? Nå i disse påsketider kan det være ekstra interessant å merke seg kampen i Jesu lidelseshistorie. Når var det Jesus hadde den største kampen? Når var det han svettet blod? Det var ikke på korset, men i Getsemane. Den største kampen lå i det øyeblikket der Jesus måtte si til Gud ”din vilje skje, ikke min. Samme hva det koster, skje din vilje”. Deretter ble lidelsene på korset en konsekvens av lydiheten. Jesus hadde med stor smerte gitt fra seg rettigheten til sitt eget liv, og som en konsekvens av denne lydigheten kunne Guds frelsesplan fullbyrdes. Er vi villige til å la Jesus være et forbilde for oss også på dette området, og si til Gud ”la din vilje skje, ikke min, samme hva det koster”? Så vet vi ikke hva konsekvensene blir, men vi vet i hvert fall en ting: at livet vårt hviler i Guds hender.