gud_i_kirkeasyl.jpg

 

Jeg skal ikke anmelde boken her, bare anbefale den! Den er skrevet med en ekte pasjon for å forkynne evangeliet for vår tids mennesker, de såkalte postmoderne mennesker. Hva slags menighet er det vi trenger da?

Som mange av dere vet, er jeg midt i en prekenserie om den menighet jeg drømmer om Kristkirken skulle bli. Åkerlunds bok begynte jeg å lese nå søndag – etter 3. preken i serien. Gang på gang sier han ting jeg har prøvd å si disse søndagene, men han gjør det så mye bedre. Det er fristende å sitere litt (nei, egentlig mye) fra boken. Men det får bli med ett – drømmen! Tro bare ikke at dette sitatet gir et helhetsbilde. Les selv! Du vil le – og kanskje gråte en liten skvett?

En drøm, en visjon
”Vi har også en drøm, en visjon om en annerledes morgendag. Vi ser en menighet som aktivt søker det fortapte, som bygger broer istedenfor gjerder mellom seg selv og dem som står utenfor. Vi ser hjem og familier som lever som misjonærer i nabolag og drabantbyer. Vi ser ekte og åpne relasjoner hvor mennesker deler liv sammen, hvor de hjelper hverandre gjennom tvil og problemer istedenfor å tviholde på perfekte fasader. Vi ser mennesker med ulik stil og smak komme sammen for å lovsynge Gud i former og farger vi ikke ante var mulig. Vi ser ledere som byr på seg selv og ikke bare på prekentekster, som er villige til å stå i skyggen for å trene andre til å nå sitt fulle potensial. Vi ser troende som ikke lenger bruker Gud som garantist for egen framgang og lykke, men som gir sine liv i tjeneste for Ham og de menneskene Han elsker. Framfor alt seg vi Gud titte ned på det Han har gjort iblant oss, smile for seg selv og se at det er overmåte godt. Dette er vår drøm, men det er ingen utopi.”